SoOoL

solEndelig er våren her for å bli! 

Håper jeg…

Amundsen har vært ute og syklet og hoppet på trampolina hver dag i det siste – det er tydelig at våren og mildværet får ungene ut av huset og i aktivitet. Tv-spill og nettbrett er byttet ut med sykler, fotballer og trampoliner, og ungene finner hverandre uten at vi foreldrene må arrangere noe for at de skal treffes. Sånt gjør godt for både liten og stor!

Forrige helg var vi en tur på Frosta og besøkte farmora og farfaren til Andreas. Det var så varmt i solveggen at vi kunne sitte i bare t-skjorta, og på skyggesiden var temperaturen helt opp i 14 grader.

En liten tur innom Tautra. Portaler der, serru… :p

20160403_120812

To blad Amund måler krefter.

20160403_124110_001

Pølsegrilling og kaffedrikking.

20160403_133947

Nå håper jeg bare at det holder seg sånn en stund!

smiley smileybunny1

Frustrert

Dette innlegget har jeg tenkt en stund på om jeg skulle skrive eller ikke.

Det ser visst ut som det blir skrevet. 

Det er ganske lenge siden jeg skrev noe om min hverdag med bipolar lidelse. Det er liksom en del av meg som jeg har skubbet unna i en lang periode der andre utfordringer har føltes mer prekære og viktige, men er det noe jeg har lært gjennom alle disse årene med psykisk sykdom, så er det at det sjelden lønner seg å skubbe noe som helst unna. Det forsvinner jo ikke. Det bare samler seg i en stor haug der du stanser spaden. Og etter en stund vokser haugen seg så stor og tung at du må stanse spaden nærmere og nærmere. Til slutt er den så nært at du må klatre – høyt, vanskelig og lenge – for å komme deg forbi den. Dit er jeg vel i ferd med å komme nå. Tror jeg.

Det er visst på tide å begynne å klatre.

30. mars i år var den aller første Verdensdagen for bipolare lidelser. Den dagen hadde Bipolarforeninga i Trondheim et åpent møte der blant annet Rakel Aasprang, psykolog ved søvnklinikken, holdt et foredrag om bipolar lidelse og Bipolarklinikken i Trondheim. Det var helt tilfeldig at jeg fikk det med meg; jeg fikk opp arrangementet på facebook og tenkte at det kunne være interessant å få med seg. Andreas ble med, og vi dro sammen med et par andre venner som sliter med liknende psykiske vansker.

Bipolarforeningen hadde nok ikke drømt om at det skulle bli så stort oppmøte, for lokalet var alt for lite. Vi sto/satt som sild i tønne, og det var varmt og klamt, og lufta var grusomt tung. Derfor orket jeg ikke være der hele kvelden, men jeg fikk altså med meg dette foredraget, noe jeg er utrolig glad for.

Det var en veldig tosidig opplevelse; på den ene siden var det interessant å få litt mer informasjon om den sykdommen jeg har levd med i så mange år, men på den andre siden var det også veldig vondt og vanskelig å se det oppramset, svart på hvitt, alt som kjennetegner et menneske med bipolar lidelse i sine syke perioder.

Det var fryktelig vanskelig å høre og lese i store bokstaver alt det jeg har sett på som uspiselige personlighetstrekk og sider av meg selv som jeg skjemmes så fryktelig over, og som jeg uten hell har prøvd å forandre i alle de år. Man skulle kanskje tro at det var en enorm lettelse å se at dette er sykdom, og ikke noe jeg kan noe for, men det gjorde faktisk fryktelig vondt.

Jeg har brukt så mye tid på å analysere alt jeg har sagt og gjort i samvær med andre, tenkt så mye på hvordan «de andre» må se på meg etter å ha tilbragt noen timer med meg, og jeg har kjent så mye på skammen over å være den jeg er.

For meg er det så fryktelig, fryktelig vanskelig å være med på sosiale ting. Jeg bruker dager, uker, måneder på å forberede meg på å dra. De siste dagene går det som et mantra inne i hodet mitt: «Ikke snakk for mye! Ikke ta for mye plass! Ikke legg ukritisk ut om private ting andre ikke har noe med eller har noen interesse av! Ikke la andre se deg!»

Jeg leter etter unnskyldninger for å slippe, men jeg ender alltid opp med å være «flink pike» og dra likevel. Mens jeg er der bærer jeg nervene utenpå huden, og prøver å beskytte meg så godt jeg kan med å virke blid, sprudlende og selvsikker. Men når jeg er nervøs og har angst, da mister jeg alle former for filter, og det ryr ut av meg. Alle ordene; alt det jeg ikke skulle si denne gangen. Og jeg hører meg selv utenfra – fort, høyt, mye og altfor åpent – og jeg greier ikke å stoppe det.

Når jeg drar hjem begynner tankekjøret. Jeg repeterer hele kvelden inne i hodet mitt. Om og om og om igjen. Og det vokser og vokser; all skammen og skuffelsen over at det ble sånn denne gangen også, det skyller over meg i store bølger. Det kjennes som jeg skal drukne.

Og det tar aldri slutt! 

Det kan gå flere måneder før jeg nesten, men bare nesten, greier å legge det bak meg og gå videre.

Jeg ser meg selv i speilet hver dag og har lyst til å spy. Jeg greier ikke å forstå at noen holder ut med meg og kan elske meg. Jeg ser bare ei feit, stygg, slitsom og dum dame som er full av feil og mangler, og som har en personlighet som er så uspiselig at hun er umulig å like. Jeg lurer av og til på hvorfor folk i det hele tatt inviterer meg på noe som helst, og jeg konkluderer som oftest med at de gjør det av pliktfølelse.

Og innerst inne så VET jeg jo at det ikke er sånn! Folk ville ikke invitert meg om de ikke ville. Men jeg vet også at jeg har rett i at jeg er slitsom, prater for mye og er alt for åpen om ting. Jeg vet at jeg skremmer vekk mange når jeg er sånn.

Så satt jeg altså der, da… På dette foredraget der de beskrev hele meg i kulepunkt. Det var helt surrealistisk; det føltes som skammen skylte over meg samtidig som noe våknet i meg. Er dette sykdom? Er ikke dette meg? Alt det jeg har sett på som uspiselige personlighetstrekk – er det sykdom? Jeg ble helt satt ut. Jeg er så glad for at jeg befant meg helt bakerst i et hjørne, for jeg greide ikke å holde tårene tilbake.

Så ble jeg sint. Jeg var 25 år gammel da jeg fikk diagnosen bipolar 2; da hadde jeg vært syk i mange år allerede. Nå er jeg 42 år gammel, og i de 17 årene som er gått har jeg aldri forstått hva som er sykdom og hva som er meg. Jeg gikk i samtaler med psykiater i seks år; jeg fikk Lithium, vi snakket om oppveksten min og plasserte skylda for alt den førte med seg der den hører hjemme, vi snakket om hvordan jeg hadde det når jeg var på attføring og prøvde å komme meg i jobb for å bidra i samfunnet, vi snakket om hvordan jeg hadde det når jeg til slutt måtte gi opp og innse at jeg var for syk… Men aldri fikk jeg noen innføring i hva bipolar lidelse egentlig er.

Hvorfor i all verden har ingen lært meg noe om sykdommen min…!?

Når jeg har vært så dårlig at jeg ikke lenger har greid å holde hodet over vannet, og jeg har fått avslag på henvisninger til DPS poliklinikk fordi de hadde så mye å gjøre at de kun tok inn personer som var suicidale, hvorfor i all verden var det ingen som henviste meg til Bipolarklinikken? Hvorfor var det ikke engang noen som fortalte meg at klinikken i det hele tatt eksisterte og at de arrangerer kurs, både for bipolare og pårørende?

Det burde ikke komme som noe sjokk. Jeg har jo sett det før. Da min datter var 16 år gammel, ble utredet på BUP og fikk diagnosen PTSD, fikk vi beskjed om at de ikke hadde noe tilbud til henne. Hun fikk samtaler med en familieterapeut en gang hver 14.dag. Det var det de hadde å tilby…Hun ble bare dårligere og dårligere, men det virket ikke som de tok det særlig på alvor. Etter en stund fikk jeg en telefon fra ei venninne som hadde nevnt min datters behandlingssituasjon til en bekjent som var psykologiprofessor. Han kunne informere henne om at det finnes en traumepoliklinikk som behandler pasienter fra 16 år og oppover. Så da måtte jeg selv ringe til dem og snakke med dem, og der fikk jeg vite at alt hun trengte var ei henvisning. De hadde ikke venteliste engang, men tok inn pasienter fortløpende. Takk og lov for at hun ikke sto oppi alt dette alene.

Hvorfor er det sånn med psykiatrien er her i landet, at man selv må oppdage – helt tilfeldig – at det finnes slike tilbud?

Hadde jeg ikke vært på facebook hadde jeg ikke visst noe om arrangementet til Bipolarforeninga. Da hadde jeg ikke gått dit, jeg hadde ikke hørt foredraget, og jeg hadde fortsatt ikke visst at bipolarklinikken finnes. Heldigvis så var jeg der. Jeg fikk snakket med dem etter foredraget, og da fikk jeg vite at alt jeg trenger for å få plass på et kurs er en enkel henvisning på et par linjer der det står at jeg er bipolar 2 og ønsker plass. Tenk det. Enn om jeg hadde visst dette litt før; da hadde jeg kanskje forstått litt mer om hvorfor det er som det er, og kanskje fått litt hjelp til å finne metoder for å bremse opp litt når alle tankene flyr rundt i hodet mitt som en tornado.

Men nå er det altså på tide å begynne å klatre, og første skritt på veien var å be legen sende henvisning, så nå er det bare å vente på svar.

 

 

Og DER kom vinter’n på ånkli’. Finally…

12469361_10153396364031245_7405259462388020239_oEndelig kom vinteren!

Sånn på ordentlig, altså, med snø og moro.

Det hadde vi godt av alle sammen etter en lang periode med barfrost. 15-20 speik uten snø er ikke noe særlig; bekken fryser fra bunnen og opp, så vannet stiger og kommer faretruende høyt med tanke på huset.

Andreas måtte ut og hakke opp isen så den fløyt litt bedre, scaredsmileyog det endte med at han ramla uti med isvann til livet. Iiiik!

Ungene syns heller ikke det er noe særlig med snøfri vinter; hva skal de ta seg til utendørs i 20 minus, liksom? Bare stå ute i hagen og henge? Det blir så de sitter mye inne og spiller playstation eller ser tv.

Selv trosser jeg kulden og går på tur – det er det som er så fint med ingress; uansett vær og vind kommer man seg ut av huset. En morgen var jeg på Ranheim for å få flere upc’er, og det var fantastisk der.

20160105_095109

20160105_095254

20160105_095510

-13, men endene bryr seg ikke.

20160105_095457

20160105_095422

En annen morgen var jeg på Ladestien i samme ærend.

Ikke mindre vakkert der.

ladestien1

ladestien2

***

Forrige helg var Andreas på Hellsymposiene. Han var den eneste fra korpset til Amund som var der, og vi betalte på litt ekstra sånn at jeg fikk bo på hotellet og spise middag sammen med ham. Det var ei fantastisk helg! Nydelig mat og kjærestetid mellom foredragene.

Lørdagen var jeg på ingresstur i Nord-Trøndelag med to venninner, og det var en kald opplevelse. Det var 15 minusgrader, men nydelig vær, så vi hadde en utrolig fin tur. Det var faktisk litt mer snø der også!

Vi dro innom Levanger, Verdal og Steinkjer, og så svingte innom Stiklestad på veien.

***

Ingresstur med jentene. Levanger.

20160116_114836

Kakao på kafé mens bilen ladet.

20160116_122028

Stiklestad.

20160116_135757

20160116_135603

20160116_133638

Nydelig på Røra;

en fantastisk himmel, og tjukk frostrøyk som svevde lavt over vannet.

20160116_144035

20160116_144045

20160117_164545Så kom altså snøen, og det var ikke måte på heller. Det lavet ned – sikkert en halvmeter på et døgn.

Snø hindrer ikke en ingresser i å gå ut på jakt etter den hen trenger for å komme seg opp en level eller to, så Andreas og jeg tok en runde eller to den dagen også, vi. På Gløshaugen møtte vi faktisk studenter som gikk på ski over området. Tre studiner laget snømann av et noe tvilsomt kaliber; for å si det sånn, så var den rimelig godt utstyrt. Fnis…

skismileyAmundsen syns det var supergøy at snøen kom; endelig fikk han prøvd seg på ski igjen. Det var liksom bare to år siden sist.

Vi måtte inn i uteboden og lete litt for å finne et par som passet, og jaggu sto det både ski og staver der i riktig størrelse. Sånn er det når man er så heldig å ha unge onkler å arve utstyr etter!

Det eneste vi manglet var skisko, men det kjøpte vi brukt – men likevel så godt som ubrukt – av noen vi kjenner for en femtilapp.

2016-01-21 13.51.33

hjerte

Vel, da håper jeg dere koser dere utendørs hele gjengen – husk at det ikke er sikkert at det varer så lenge, for plussgradene er her allerede, og da holder ikke tvilsomme snømenn potensen særlig lenge.

Snowman Birds and Bees

Godt nyttår, folkens!

2016-01-06 10.09.462015 var et enda et tøft år for meg og mine, men vi sto’an av denne gangen også! Nå krysser vi alt vi har av fingre og tær for at 2016 blir året da alt snur til det bedre, både for jentene mine og meg.

smiley-shocked032Desember var en fin måned. Den fløy avsted så fort at vi nesten ikke rakk jula! Hørt på makan… Det er jo så mye vi pleier å gjøre i adventstida, men i år føltes det nesten som vi ikke fikk gjort en brøkdel av det.

2016-01-06 11.38.22Men vi  bakte pepperkaker, da. Vi hadde en kamerat på besøk med sine to på sju og åtte, og ungene storkoste seg.

Det spøkte litt for bakinga ei stund, for strømmen gikk selvfølgelig et par timer før besøket kom. Heldigvis kom den tilbake etter et par timer.

Mens vi satt og ventet i mørket fant jeg ut at jeg skulle vise ungene noe jeg pleide å gjøre da jeg var lita, nemlig å dryppe lys.

Se det fine hjertet Amund så nøye og omtenksomt lagde til mamma’n sin! Han var fast bestemt på å få det til, og hjerte ble det.

hjerte

20151212_110627

20151212_110756    20151212_110805

hjerte

20151213_123406Dagen etter pepperkakebakedagen tok vi toget inn til byen for å se «Doktor Proktors tidsbadekar» på kino sammen med besøket fra dagen før.

Kanutten var selvfølgelig også med.

Amund syns den forrige Doktor Proktor-filmen var morsom helt til det dukket opp en skummel slange; da ble han livredd, og det var plutselig den verste filmen i hele verden. Derfor var jeg litt spent på hva han syns om denne. Han ble litt redd nå også, men ikke i nærheten av sånn som det var i fjor.

20151213_150029

hjerte

20.desember spilte korpset i Horg kirke, og de var kjempeflinke!

20151220_171027

De startet med en liten konsert på sykehjemmet, og så gikk de ned til kirka etterpå. Det var mye folk i kirka, og jeg syns Amund var skikkelig tøff som turte å spille klokkespill og slagverk midt foran alle sammen; han virket ikke nervøs i det hele tatt, faktisk!

hjerte

20151223_163017Lillejulaften var vi hos pappa, tradisjonen tro, og spiste lutfisk. Jula starter liksom med den lutfisken for meg.

Vi hadde med oss hele bøtteballetten, og de var så fine og pyntede alle sammen.

Se, så vakre jenter jeg har! –>

…og enn at de har blitt voksne begge to!

O skrekk.

 smiley faintingsmiley

Andrea ble jo 20 i november, og Kjerstin ble 18 år og myndig i desember. Det er skikkelig rart at jeg er mamma til så store barn – jeg som bare er en ungdom selv!

smiley wootsmiley

Eller ikke. Sukk.

20151218_213908

Amund og Andreas dro ut for å fange årets juletre, akkurat som i fjor. De kom hjem med to stykker – et stort som jeg skulle få ha på stua, og dette lille som Amund skulle ha oppe.

Amund var fryktelig stolt, for han hadde saget ned begge to selv. Han hadde bare fått pittelitt hjelp av pappa til å lage spor for at det skulle ble lettere å få saga til å gli.

20151224_172010Julaften var vi hjemme. 

Bortsett fra Noramora, som hadde mammajul i år, så var alle ungene hjemme denne kvelden.

Mens de ventet tålmodig *kremt* på maten (som ble en liten halvtime forsinket), spilte ungene Mimiker på stuegulvet. Det gjør så godt i mammahjertet å se dem kose seg sånn sammen, de tre alleralleraller fineste skattene jeg har.

hjerte

Til middag hadde vi pinnekjøtt, som vi pleier å ha, og sushi. Julesushi er noe vi begynte med i fjor, og er en tradisjon vi tenker å ta med oss videre så lenge Kjerstin vil feire jul med oss. Hun kan ikke fordra julemat, og har spist poteter, rosenkål og saus hver eneste julaften i mange år. Så nå har vi bestemt at alle skal ha noe de liker å spise den dagen.

hjerte

Bortsett fra lillejulaften og julaften daffa vi rundt i koseklær hele jula. Sånne dager er så deilige; ikke noe stress eller jag, bare kose seg med brettspill, godteri og god mat sammen med den beste mannen og de fineste ungene i hele verden.

hjerte

20151226_123218Amundsen fikk mange fine gaver i år også.

Det som falt mest i smak var vel pappeskene som den nye telefonen hans var pakket inn i. De fungerte som kontor, hus og alskens bygninger i flere dager – helt til de revna og gikk i stykker.

Vi hadde pakket telefonen inn i ei eske med ei eske, med ei eske, med en kanin med ei eske i hånda inni, og han skjønte ikke bæret av hva den svære pakken kunne inneholde. Den var jo nesten like stor som ham…

Bortsett fra pappeskene tror jeg favorittene under treet var snøkanonen fra Andrea, kniven fra pappa og dem, telefonen fra oss og verktøysettet fra Nora.

Det var ikke et snøfnugg ute på julaften, men heldigvis kom snøen 2.juledag. Da var det rett ut i hagen for å skyte snøballer, spikke pinner og snekre fuglebrett.

Andreas fant ei lita verktøykasse ute i bua som han fikk legge det nye verktøyet sitt oppi, og det var visst stas.

20151226_123247

20151226_124900

20151226_140347

20151230_193722

Femtedagen hadde vi en fin liten gjeng vi pleier å spille ingress med på besøk.

Det var superkoselig!

smiley lykkelig

Vi spiste taco/fajitas og spilte King of Tokyo, Monty Python Fluxx og Trivial Pursuit, og jeg var ikke i seng før etter fem en gang.

smileysleepEtter det hadde jeg snudd døgnet helt, og jeg sliter ennå med å snu det tilbake. Samme f… hvor tidlig jeg står opp og tidlig jeg legger meg, så sovner jeg ikke før langt på natt.

Det hjalp neppe at det var nyttårsaften dagen derpå, og at vi dro ut og spilte ingress til langt på natt etter at vi var ferdige med å se raketter og legge unger. Eller at vi dro på ingresstur hele natta da vi hadde kjørt hjem to venninner som hadde vært hos oss og sett den første Star Wars-filmen første nyttårsdag. Vi kom jo helt på utur…

hjerte

Men nyttårsaften var fin, da. Vi hadde ei venninne og en kamerat av Kjerstin her på kalkunmiddag, så spilte vi Fluxx og koste oss med snacks. Andreas og jeg hadde planer med noen ingressvenner om å legge lokk over byen, så vi kjørte ut en snartur i halv elleve-tiden. Vi var hjemme igjen før halv tolv, og fikk sett rakettene med Nora og Amund.

20160101_001135

20160101_000021

20160101_000212

hjerte

Apropos Star Wars! På søndag var vi på kino og så den siste filmen. Den var sinnsykt bra! Vi kjørte maraton med de gamle filmene sammen med Amund i helga, og kinotur med ingressgjengen ble en flott avslutning på den. Amund får nok ikke se den nye på noen år, tror jeg. Den var ikke like barnevennlig som de første.

Jaja. Håper dere har kost dere masse i jula, og at det nye året har begynt bra for alle sammen.

hjerte

Her på hobbybloggen min kan dere se hva jeg har produsert i det siste; det er ikke rare greiene, for jeg har ei betent skulder som egentlig ikke lar meg strikke, men noe har et blitt likevel.

Long time, no see…

Herlighet, det er jo en evighet siden jeg sist oppdaterte her inne!

Siden da har jo Amund Elias fylt åtte år, jeg har fått operasjonsdato for å få fjernet den store kulen på skjoldbruskkjertelen og Andreas og jeg har blitt hekta på ingress.

FINESTE ÅTTEÅRINGEN.

På hytte-/båttur med onkel Steinar, morfar, bestemor, mamma og pappa.

11902458_10153162107231245_6957925819822103754_n

Lurer på om man blir mer distre etter at man fyller åtte…

Det verste er at han ikke oppdaget det før etter en drøy halvtime.

11863301_10153159485966245_3726446404600073293_n

Jeg kjenner at jeg gruer meg litt til operasjonen den 25. – jeg aner jo ikke hvordan det blir etterpå. Jeg er ei pyse når det gjelder sånne smerter, til tross for at jeg lever med andre slags smerter hver eneste dag. Jaja- Det går vel helst bra.

Håper jeg…

10885338_10153188393381245_693351856978571410_n

Jeg har egentlig ikke så mye å fortelle, men her er noen bilder fra de siste ukene:

INGRESSTUR:

Stabben fort, Titran.

Stabben fort, Titran.

Skatten i enden av regnbuen…

11875129_10153185396446245_234502483808335407_o (1)

Så tok vi året siste rutebåt til Halten:

Husøy.

11145017_10153185398136245_8108004485751916319_o

Halten fyr.

20150830_130540

Fylkets eneste Krykkjekoloni.

11900102_10153183538236245_8117522350709601945_o

Vakre Halten.

11882804_10153185397736245_1195271627259130551_o

11893807_10153185397806245_5383354578703000562_o

Andreas multitasker: nyter naturen og hacker portaler. Samtidig.

11012170_10153185397491245_5155881533624575597_o

Halten fyr.

11709970_10153185398736245_8417731464179789079_o

For å rekke båten fra Dyrøy måtte vi kjøre tidlig om morgenen. Avtalen var å møte de to vi skulle dra sammen med klokka 05:00, men så ville ikke bilen starte. Heldigvis fikk vi overtalt den til å samarbeide etter en stund, men vi var glade for at vi ikke skulle kjøre det vraket helt dit!

Vi var utrolig heldige med været, spesielt mens vi var ute på Halten. Det blåste mye, men sol fra blå himmel gjorde det til en fantastisk opplevelse.

Det høres jo helt idiotisk ut når man prøver å forklare folk hva ingress er. At vi går rundt med nesa i en mobil og hacker virtuelle portaler, lager felt over store områder som ingen kan se og kjemper en uendelig og total meningsløs kamp mot det andre laget… (Egentlig så er det jo temmelig idiotisk!) Men faktum er at det har gjort at vi har blitt kjent med flere mennesker og at vi har kommet oss ut og sett mange nye, flotte plasser vi ellers aldri ville ha tenkt tanken på å dra til. I tillegg er det mye trim i det. Hittil har jeg gått 42 mil – på tre måneder – og det er bare med ingress. Alle de andre turene, sånn som fjellturene i sommer, kommer utenom.

VALGKAMP:

Kjerstin og Andreas på stand for Melhus SV

11012814_10153182362731245_5983471264142499774_o

Andreas i sin aller første debatt

11988500_10153194955261245_5150237497700234463_n

Debatten var i regi av Næringsforeningen Sør-Trøndelag, avdeling Melhus, og jeg syns han klarte seg veldig bra.

Til slutt vil jeg bare oppfordre alle til å bruke stemmeretten sin på mandag. Husk, vi er heldige som lever i et land der vi får lov til å være med på å bestemme hvem som tar avgjørelsene for et helt folk.

GODT VALG!

Så var den jaggu over, denne langhelga her også…

Dypt konsentrert gullunge med egen mobiltelefjong

Dypt konsentrert gullunge med egen mobiltelefjong

Ja, da var pinsehelga over for i år. 

Vi har brukt tiden til å være sammen og finne på trivelige aktiviteter. Det ble ikke mye brettspill, men vi oppdaget noe annet som fikk oss ut – til og med i pissværet! – nemlig Ingress.

Vi har faktisk funnet en konkurrent til geocaching. Eller… Konkurrent schmonkurrent. Det ene utelukker neppe det andre, og jeg spøkte litt i dag om at vi heretter blir å finne med TO mobiltelefoner hver når vi er ute på familietur.

smiley gigglesmile2

Vi må ha en til cachinga og en til ingress. Kjører vi begge programmene på én telefon går vi tom for strøm tvert. For ikke å snakke om at vi trenger dobbelt så mye mobildata. Eller ikke… Haha.

smiley rofl

Vi er litt sånn, vi, at når vi oppdager noe nytt, så går vi «all in» med en gang.

Det artige med dette (og det gjelder forsåvidt geocahinga også, selv om Amundsen ikke er like ivrig lenger) er at det fenger (nesten) alle i familien. Kjerstin er ikke akkurat imponert over hvordan vi bruker timene, tror jeg. Hun syns nok vi er litt sprø. Men, de to minste er helt i hundre. Spesielt Amundsen. Han fyker rundt med telefonen sin og hacker portaler.

*******

I går hadde vi besøk av AnnetteK med familie. Det var superkoselig, akkurat som det pleier å være. Etter å ha spist litt vafler, så gikk vi en liten tur rundt omkring på Ler med hver vår mobiltelefon og så sikkert mer eller mindre snodige ut. Og så fikk vi damene strikket litt, som seg hør og bør.

Jeg har ikke fått kommet så langt på Andrea sin Bøvertun som jeg hadde håpet disse dagene, men det gjør ikke noe. Den blir da ferdig sånn etterhvert. Jeg har den alltid med meg i sekken min, så det strikkes noen masker overalt.

Den kommer til å bli superfin!

20150525_144657

Jeg elsker fargene!

Utpå kvelden i går dukket Frank, broren min som bor i Oslo, opp. Han kom for å natte over på vei hjem. Jeg treffer ham bare en gang eller to i året, så det var veldig godt å se ham og snakke med ham igjen. Han er en fin fyr. Det er ikke noe godt å si hadet når man bare får noen timer sammen, men forhåpentligvis treffer vi ham igjen i løpet av sommeren.

*****

Det blir neppe noen sen kveld på meg i kveld. Jeg tåler så dårlig å gå i underskudd på søvn, og det har blitt alt for få timer på puta denne helga. Det kjennes på nervene – de ligger liksom utenpå huden og vrir seg… Egentlig blir det godt å komme igang med ei ny uke.

Kanskje får jeg trent litt mer enn jeg har fått til de siste ukene også?

Det hadde jo vært superflott!

Gymnastiek (5)

Langhelg og greier!

2015-05-23 10.09.35Ja, så var det pinse igjen, da.

Jippi! Laaaaaanghelg!

smiley lykkelig

Vi har egentlig svært lite planer for disse dagene, gitt… Været er ikke akkurat noe å rope «Hurra! Nå iiiiiler vi ut i marka og bestiger et høyt fjell, dere!» for, men jeg trenger definitivt ikke fjell for å være fornøyd med tilværelsen.

Det holder med en pose garn og en te-kopp for min del. Og brettspill. Og unger. Og mann. Og god mat. Og… Ja. Det var vel det. Og alt dette finner jeg dersom jeg roter litt rundt i skuffer og skap. Det er der jeg oppbevarer sånt. Unger, altså. Og menn. Eh…? Eller…

I går kveld gikk Kjerstin en liten kveldstur i regnet. Jepp. Det går an. Selv om det regner. Det var et merksnodig vær, egentlig. Og et helt spesielt lys. Vi måtte nesten forevige det, til tross for at vi bare hadde med oss mobiltelefon.

Huset vårt. "Broen"

Huset vårt. «Broen»

Se! Der er skatten!

Se! Der er skatten!

20150522_212903

Det er viktig å huske på å ta selfies også. Eller hur, Kjerstin?

Dere får ha ei fin helg der ute! 

Hurra for 17.mai!

20150517_124607_censored

Hipp, hipp, hurraaaa!

Da var årets nasjonaldag vel overstått.

Vi hadde en kjempefin dag uten noen form for stress eller kav og mas; det er så deilig å slippe midtbyen med alt kaoset…

Først hadde vi en koselig frokost her sammen med vår kjære venninne Anniken og verdens søteste Håkon på 2 1/2 år.

Så gikk Andreas og Amundsen i tog; toget gikk fra skolen og ned til kirka, der Andreas og Amund brukte tiden mens de andre var inne på gudstjeneste til å plukke hvitveis for å legge på grava til Tobias (lillebroren til bestekameraten til Amundsen); så gikk toget videre fra kirka, via E6’n, og opp til skolen. Jeg var også med og gikk den siste etappen.

Vi kunne vel vært heldigere med været i år, men heldigvis var den største regnskura (med hagl!) gjort seg ferdig til vi skulle ut.

Amund fikk vondt i hodet da vi nærmet oss skolen . Han tåler ikke så mange inntrykk og lyder på en gang, han. Så vi trakk oss ut av mengden og løp litt foran bort til skolen. Der fant vi oss en benk, og vi ble enige om å ta med ørepropper neste år. Kanskje like greit, siden han da skal gå med korpset.

♩ ♪ ♫ ♬

20150517_130950_censored (1)

♡ Kjekkingen min ♡

Andreas bar fanen for skolen og barnehagen i toget.

Selv hadde jeg nok med flagg, fotoapparat og paraply. ☂

Måtte jo prøve å få knipset noen fine bilder av arvingen der han gikk, nesten hele veien, og ropte av hjertens lyst: «Norge e bra! Hipp, hipp hurra! Norge e bra! Hipp, hipp, hurra!»

En gang fulgt av et stolt: «Dæh, mamma. Herre kainn æ!»

– Jepp, Amundsen min. Det kan du!

Men så ble det altså litt mye etterhvert. Klar over sin egen rolle i situasjonen erklærte han at «Æ tåle itj så mye bråk æ, mamma. Å når æ går så nærme korpset, å når både æ å hele ræsten av hele skolen rope sååå høyt, så bli æ slitn åsså får æ vondt i hodet…«

Etter å ha sittet med fingrene i ørene for å få litt stillhet under noen informative ord fra 17.mai-komiteen, en apell fra 7.trinn og et høytidelig «Ja, vi elsker!», så var Amundsen igjen klar for litt mer feiring.

Vi kjøpte ei blokk med bonger og slapp ham løs blant alle aktivitetene i skolegården sammen med bestekompis Eivind.

Selv trakk Andreas og jeg med oss rumpene våre hjemover i det hustrige været. Vi rakk å se en episode Grimm før Amund og Eivind kom tilbake for å spille litt Minecraft.

Jepp. Minecraft. På selveste 17.mai. 

Ikke akkurat vakker, men så har jeg aldri skrytt på meg å være konditor heller. God var den, heldigvis!

Etterhvert kom Alex (kameraten til Kjerstin) på besøk, og rett etterpå kom pappa, Marit og Steinar (lillebroren min) også.

Vi spiste sodd og drakk ingefærøl, som seg hør og bør på 17.mai, og avsluttet med frukt- og marsipankake som jeg hadde bakt dagen før.

Is glemte vi faktisk! Det ble ikke spist én is på hele dagen.

original

Men, vi rettet opp i skandalen i morges med is til frokosten. Fnis.

Jeg tror Amund var fornøyd med dagen.

Det ble et godt stykke over leggetid før vi oppdaget hva klokka var, og han var helt slips da snille storesøster Kjerstin tok ham med opp for å få ham i seng.

17.mai 2015

17.mai 2015 – takk for en fin dag!

Nå er det 364 dager til neste gang, og kanskje er det like greit.

Man kan jo ikke feste hver dag heller! 

norway-flag

Ps! Ta en titt på hobbybloggen, så får dere se hva jeg – endelig! – fikk fullført i går!

Ut på tur – igjen.

_DSC0231Denne uka blir kort.

Og det er helt greit for meg.

Himmelsprett på torsdag, skolefri på fredag, og på søndag er det faktisk 17.mai allerede!

Hurraaa!

Banner_NorskFlagg

Lahlumsen vurderer mai-sløyfe i halsbåndet, og Rodriguez ønsker seg slips med lyd; aller helst «Norge i rødt, hvitt og blått».

Jeg sier: «Nooooo way!«

Amundsen, derimot, han skal få både sløyfe og trompet.

norway-flag

I helga var vi på tur med kidsa igjen; denne gangen lusket vi rundt i området rundt Ånøya.

Både Andreas, Kjerstin og jeg har meldt oss på «Sprek sommer med Impulse»(Andreas og jeg har meldt oss på som team – The Notengs), og en av postene er på Grønneset ved Ånøya. En annen vi prøvde oss på ligger på Våttåsen, men vi måtte gi oss før vi var halvveis. Både Kjerstin og jeg har knær som to nittiåringer, og de ville ikke ta oss lenger den dagen. Vi prøver igjen en annen gang.

Vi fant noen geocacher også. Like greit å klaske til noen fluer i samme schmekken.

Som vanlig ble det tatt noen bilder på turen:

_DSC0234

_DSC0236

_DSC0238

_DSC0243

_DSC0254

_DSC0258

_DSC0259

_DSC0260

_DSC0263

_DSC0265

_DSC0266

_DSC0268

_DSC0275

_DSC0286

_DSC0303

Gjetter jeg riktig, så kommer det vel noen bilder etter neste helg også.

Grønt er skjønt

20150508_141733_resizedDen kjekkingen til høyre her

——>

har fått ny sveis i dag.

Men, det er ikke bare håret som har fått en runde oppussing; i går malte Kjerstin og jeg rommet hans.

Han klagde litt over at rommet hans var så kjedelig for noen måneder siden. «Det er liksom ikke noen farger her!», sa han. Det hadde han jo et poeng i…

Så, i går var var vi innom IKEA. I «billigkroken» fant vi en pakke grønne plastepler til å ha utenpå ledpærene på en lyskjede, og siden den manglet et eple var pakken satt ned til 20 kroner. Så tok vi eplene med til Obs! Bygg, og ba dem blande maling i akkurat den fargen.

Knæsj grønn!

Vi malte bare to vegger – de to andre beholdt vi hvite. Det ville blitt litt ekstremt med et helt rom i den fargen.

Gullungen var superførnøyd. Da han sto opp i morges sa han fornøyd: «Æ har et skikkeli kult rom!»

Og det har han jo. Eller hva?

20150507_194541_resized

20150507_194604_resized

20150508_071148_resized

Neste rom som står for tur er vårt. Men når det blir, det aner jeg ikke.

smiley dunnosmiley

God helg, folkens!

smiley wootsmiley