Category: Krangler!? – jeg bare diskuterer!

Frustrert

By , 10. april 2016 21:06

Dette innlegget har jeg tenkt en stund på om jeg skulle skrive eller ikke.

Det ser visst ut som det blir skrevet. 

Det er ganske lenge siden jeg skrev noe om min hverdag med bipolar lidelse. Det er liksom en del av meg som jeg har skubbet unna i en lang periode der andre utfordringer har føltes mer prekære og viktige, men er det noe jeg har lært gjennom alle disse årene med psykisk sykdom, så er det at det sjelden lønner seg å skubbe noe som helst unna. Det forsvinner jo ikke. Det bare samler seg i en stor haug der du stanser spaden. Og etter en stund vokser haugen seg så stor og tung at du må stanse spaden nærmere og nærmere. Til slutt er den så nært at du må klatre – høyt, vanskelig og lenge – for å komme deg forbi den. Dit er jeg vel i ferd med å komme nå. Tror jeg.

Det er visst på tide å begynne å klatre.

30. mars i år var den aller første Verdensdagen for bipolare lidelser. Den dagen hadde Bipolarforeninga i Trondheim et åpent møte der blant annet Rakel Aasprang, psykolog ved søvnklinikken, holdt et foredrag om bipolar lidelse og Bipolarklinikken i Trondheim. Det var helt tilfeldig at jeg fikk det med meg; jeg fikk opp arrangementet på facebook og tenkte at det kunne være interessant å få med seg. Andreas ble med, og vi dro sammen med et par andre venner som sliter med liknende psykiske vansker.

Bipolarforeningen hadde nok ikke drømt om at det skulle bli så stort oppmøte, for lokalet var alt for lite. Vi sto/satt som sild i tønne, og det var varmt og klamt, og lufta var grusomt tung. Derfor orket jeg ikke være der hele kvelden, men jeg fikk altså med meg dette foredraget, noe jeg er utrolig glad for.

Det var en veldig tosidig opplevelse; på den ene siden var det interessant å få litt mer informasjon om den sykdommen jeg har levd med i så mange år, men på den andre siden var det også veldig vondt og vanskelig å se det oppramset, svart på hvitt, alt som kjennetegner et menneske med bipolar lidelse i sine syke perioder.

Det var fryktelig vanskelig å høre og lese i store bokstaver alt det jeg har sett på som uspiselige personlighetstrekk og sider av meg selv som jeg skjemmes så fryktelig over, og som jeg uten hell har prøvd å forandre i alle de år. Man skulle kanskje tro at det var en enorm lettelse å se at dette er sykdom, og ikke noe jeg kan noe for, men det gjorde faktisk fryktelig vondt.

Jeg har brukt så mye tid på å analysere alt jeg har sagt og gjort i samvær med andre, tenkt så mye på hvordan «de andre» må se på meg etter å ha tilbragt noen timer med meg, og jeg har kjent så mye på skammen over å være den jeg er.

For meg er det så fryktelig, fryktelig vanskelig å være med på sosiale ting. Jeg bruker dager, uker, måneder på å forberede meg på å dra. De siste dagene går det som et mantra inne i hodet mitt: «Ikke snakk for mye! Ikke ta for mye plass! Ikke legg ukritisk ut om private ting andre ikke har noe med eller har noen interesse av! Ikke la andre se deg!»

Jeg leter etter unnskyldninger for å slippe, men jeg ender alltid opp med å være «flink pike» og dra likevel. Mens jeg er der bærer jeg nervene utenpå huden, og prøver å beskytte meg så godt jeg kan med å virke blid, sprudlende og selvsikker. Men når jeg er nervøs og har angst, da mister jeg alle former for filter, og det ryr ut av meg. Alle ordene; alt det jeg ikke skulle si denne gangen. Og jeg hører meg selv utenfra – fort, høyt, mye og altfor åpent – og jeg greier ikke å stoppe det.

Når jeg drar hjem begynner tankekjøret. Jeg repeterer hele kvelden inne i hodet mitt. Om og om og om igjen. Og det vokser og vokser; all skammen og skuffelsen over at det ble sånn denne gangen også, det skyller over meg i store bølger. Det kjennes som jeg skal drukne.

Og det tar aldri slutt! 

Det kan gå flere måneder før jeg nesten, men bare nesten, greier å legge det bak meg og gå videre.

Jeg ser meg selv i speilet hver dag og har lyst til å spy. Jeg greier ikke å forstå at noen holder ut med meg og kan elske meg. Jeg ser bare ei feit, stygg, slitsom og dum dame som er full av feil og mangler, og som har en personlighet som er så uspiselig at hun er umulig å like. Jeg lurer av og til på hvorfor folk i det hele tatt inviterer meg på noe som helst, og jeg konkluderer som oftest med at de gjør det av pliktfølelse.

Og innerst inne så VET jeg jo at det ikke er sånn! Folk ville ikke invitert meg om de ikke ville. Men jeg vet også at jeg har rett i at jeg er slitsom, prater for mye og er alt for åpen om ting. Jeg vet at jeg skremmer vekk mange når jeg er sånn.

Så satt jeg altså der, da… På dette foredraget der de beskrev hele meg i kulepunkt. Det var helt surrealistisk; det føltes som skammen skylte over meg samtidig som noe våknet i meg. Er dette sykdom? Er ikke dette meg? Alt det jeg har sett på som uspiselige personlighetstrekk – er det sykdom? Jeg ble helt satt ut. Jeg er så glad for at jeg befant meg helt bakerst i et hjørne, for jeg greide ikke å holde tårene tilbake.

Så ble jeg sint. Jeg var 25 år gammel da jeg fikk diagnosen bipolar 2; da hadde jeg vært syk i mange år allerede. Nå er jeg 42 år gammel, og i de 17 årene som er gått har jeg aldri forstått hva som er sykdom og hva som er meg. Jeg gikk i samtaler med psykiater i seks år; jeg fikk Lithium, vi snakket om oppveksten min og plasserte skylda for alt den førte med seg der den hører hjemme, vi snakket om hvordan jeg hadde det når jeg var på attføring og prøvde å komme meg i jobb for å bidra i samfunnet, vi snakket om hvordan jeg hadde det når jeg til slutt måtte gi opp og innse at jeg var for syk… Men aldri fikk jeg noen innføring i hva bipolar lidelse egentlig er.

Hvorfor i all verden har ingen lært meg noe om sykdommen min…!?

Når jeg har vært så dårlig at jeg ikke lenger har greid å holde hodet over vannet, og jeg har fått avslag på henvisninger til DPS poliklinikk fordi de hadde så mye å gjøre at de kun tok inn personer som var suicidale, hvorfor i all verden var det ingen som henviste meg til Bipolarklinikken? Hvorfor var det ikke engang noen som fortalte meg at klinikken i det hele tatt eksisterte og at de arrangerer kurs, både for bipolare og pårørende?

Det burde ikke komme som noe sjokk. Jeg har jo sett det før. Da min datter var 16 år gammel, ble utredet på BUP og fikk diagnosen PTSD, fikk vi beskjed om at de ikke hadde noe tilbud til henne. Hun fikk samtaler med en familieterapeut en gang hver 14.dag. Det var det de hadde å tilby…Hun ble bare dårligere og dårligere, men det virket ikke som de tok det særlig på alvor. Etter en stund fikk jeg en telefon fra ei venninne som hadde nevnt min datters behandlingssituasjon til en bekjent som var psykologiprofessor. Han kunne informere henne om at det finnes en traumepoliklinikk som behandler pasienter fra 16 år og oppover. Så da måtte jeg selv ringe til dem og snakke med dem, og der fikk jeg vite at alt hun trengte var ei henvisning. De hadde ikke venteliste engang, men tok inn pasienter fortløpende. Takk og lov for at hun ikke sto oppi alt dette alene.

Hvorfor er det sånn med psykiatrien er her i landet, at man selv må oppdage – helt tilfeldig – at det finnes slike tilbud?

Hadde jeg ikke vært på facebook hadde jeg ikke visst noe om arrangementet til Bipolarforeninga. Da hadde jeg ikke gått dit, jeg hadde ikke hørt foredraget, og jeg hadde fortsatt ikke visst at bipolarklinikken finnes. Heldigvis så var jeg der. Jeg fikk snakket med dem etter foredraget, og da fikk jeg vite at alt jeg trenger for å få plass på et kurs er en enkel henvisning på et par linjer der det står at jeg er bipolar 2 og ønsker plass. Tenk det. Enn om jeg hadde visst dette litt før; da hadde jeg kanskje forstått litt mer om hvorfor det er som det er, og kanskje fått litt hjelp til å finne metoder for å bremse opp litt når alle tankene flyr rundt i hodet mitt som en tornado.

Men nå er det altså på tide å begynne å klatre, og første skritt på veien var å be legen sende henvisning, så nå er det bare å vente på svar.

 

 

F*ck it!

By , 9. februar 2014 11:34

stakkar stakkar syke meg

Stakkar, stakkar, syke meg! cry

Og i dag som det er MORSDAG og allting!

(Jada, jada. Jeg vet jeg aldri feirer morsdag, men LÆLL, da!)

Det er ikke noe gøy å være syk. Iallfall ikke når gradestokken vise fire pluss, sola skinner fra skyfri himmel, og man våkner til fuglekvitter. Februar eller ikke; det er vårstemning på Ler, og det nytes vanligvis med en kopp te og strikketøy i hagen!

F*ck det.

Jeg går ut likevel. Tar med meg et pledd på turen. Iallfall etterhvert.

Kanskje jeg skal ta med meg en ropert også, så kan jeg gaule «La det svinge, la det rock’n’roll!» av mine slimete og sprukne lungers (ikke fullt så) fulle kraft? Bare sånn for å sørge for at polakkene i hybelhuset over gata ikke får sove av seg rusen etter festen de hadde på benken utenfor huset i natt, der de satt i timevis og rautet polske drikkeviser i kor. Jeg trodde jeg skulle bli gal, og hadde det ikke vært for at jeg hostet lungene av meg bare ved tanken på å bevege meg ut døra, så hadde jeg nok gått ut og spylt dem vekk med høytrykkspyleren. Hadde jeg hatt pust nok så kunne jeg i det minste brølt «HOLD KJEFT!!!!!!!!!!!» ut gjennom vinduet.

F*ck dem.

Håper de vrenger seg over bøtta i dag.

awesomeoldNå nærmer det seg dommedag med stormskritt.

Om ti dager tipper det over. Da går det mot femti.

Jeg vil ikke gå mot femti.

jeg gå mot femti?

Jeg vel ingenting?

Er man gammel når man er førti?

Veldig gammel?

Sånn typ «På tide å sjekke årets mote innen helsetrøyer og støttestrømper!»…!!?

Eller: «Hva er rullatorenes Rolls Royce nå om dagen?» …!!?

Sånn typ gammel???

Andreas har lovt meg at jeg skal få gå mot førtifem en stund først.

Det må vel være greit?

Det er egentlig ganske kjipt å være tjuefem på innsiden, førti i kalenderen og åttiseks på utsiden. Hva er greia med det, liksom???

F*uck det.

Growing-old-sayings

Nei, god morsdag, folkens. Eller no’ sånt.

 

Veien videre

By , 19. september 2013 12:25

Livet er ikke alltid så enkelt, men det blir endelig noen fine måneder fremover, tror jeg.

Light-in-the-endJeg har håp for og tro på at den fine familien min – både Andreas, jeg og de nydelige barna våre – kommer til å få det godt en stund nå. Det har vært så mye smerte å forholde seg til opp gjennom livet mitt. Oppveksten min og barndommen min har bestått av noen fine stunder, men også alt for mange vonde. Voksenlivet mitt har vært preget av alt det vanskelige jeg har opplevd, og et uendelig hav av episoder, øyeblikk, perioder og opplevelser har gjort ubotelig skade. Mennesker man skulle kunnet gå til når man var liten og redd har sviktet, skremt og lagt til rette for urettferdighet, smerte og frykt. Mennesker som burde leget sjelelige sår har vridd kniven om og pøst på med salt. Mennesker som burde holde om og trøste har snudd ryggen til og såret. Enkelte sår gror aldri.

Heldigvis fins det noen som evner å forandre seg til det bedre. Noen som ønsker en ny start, og som er ydmyke nok til å innrømme at det ikke er et barns skyld at det blir utsatt for ting det aldri burde opplevd. Noen som er villige til innse at de heller ikke er helt uten skyld når dem de skal ta vare på har det vondt. Det er godt å kjenne at man har evne til å tilgi og legge ting bak seg. Da er det rom for å bli kjent med hverandre på nytt, slik at man oppdager nye sider ved seg selv og hverandre.

Andre forandrer seg aldri. Det fins dem som er for selvopptatte, egoistiske og sta til å innrømme at de har sviktet. Som rettferdiggjør at de sårer, overkjører og tråkker på dem rundt seg med at de har levd lenge nok til at de ikke trenger å bry seg om andre menneskers ve og vel lenger. Som mener at man etter å ha passert femti har rett til å si og gjøre som man vil mot dem rundt seg, samme hvor mye det smerter dem det går utover. Som er gavmilde og sjenerøse når det passer dem, slik at de kan fremstå som snille og omsorgsfulle overfor dem som ikke er vitne til hånordene og løgnene de slenger ut når de tror ingen andre ser eller hører. Det fins faktisk mennesker som er så hevnlystne når de blir motsagt og holdt ansvarlig for sine overtramp over sine nærmestes grenser, at de til og med er villige til å lyve grovt om sine barn for å skade dem og ødelegge forholdene deres til både ektefelle og barn. Og som er så sjalu på sine stebarn og deres barn at de baksnakker dem og svartmaler dem til andre familiemedlemmer, kun for å rettferdiggjøre at de ikke vil la sin mann være glad i barna og ha et normalt forhold til dem.

Det fins så mange slags dårlige mennesker. Noen tapper deg fullstendig og gir ingenting tilbake. Andre tapper deg og fyller deg til randen med syre og gift. Men jeg har oppdaget noe for en god stund siden: Man trenger ikke omgi seg med slike mennesker! Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har silt vekk etter at jeg skjønte dette. Problemet har bare vært at jeg ikke har greid å gjøre det med dem som har gjort størst skade. Jeg trodde man var nødt til å like dem man delte mer enn et visst antall gener med, at man var forpliktet til å finne en eller annen måte å elske dem på. Jeg tok feil. Man må faktisk ikke det. Hver og en av oss må gjøre oss fortjent til andres kjærlighet, omsorg og respekt, hvis ikke kan man like greit kutte navlestrengen for godt. Uansett om man er familie eller ikke.

Ja, det er hver og en sitt valg hvordan man vil oppføre seg mot andre. Det er helt greit å velge å ikke ta hensyn til andre enn seg selv, til å skrike ut at «Det er MIN tur nå!» gang på gang, i år etter år, hele livet igjennom, uten å noengang la andre i køen få slippe til om så bare for en eneste kort, liten tur. Men da må en forstå at det er de andres valg hvorvidt de ønsker å fortsette å stå i den køen og vente forgjeves på å få lov til mene, håpe, tro på og oppleve noe som helst. At det er de andres valg om de ønsker å forholde seg til en når en setter seg selv høyere enn alle andre og bare bestemmer seg for at verden skal kretse kun om en selv.

Det er noe befriende i å oppdage at man ikke trenger å forholde seg til slike mennesker lenger, og at man bare kan velge dem helt bort. Det er som å amputere en fot det har gått koldbrann i; det krever mye mot og styrke (og dessverre ofte alt for mye tid til å forberede seg) for å greie å ta det valget å kvitte seg med den råtne delen av seg selv. Å innse at så lenge man har andre å støtte seg på og leve godt sammen med, så trenger man ikke den foten. Den var jo aldri til noen nytte likevel. Med den hengende fast på kroppen, så var man fortsatt avhengig av krykker og noe å støtte seg til for å gå fremover. Man måtte faktisk i tillegg forholde seg til så mye mer smerte, søvnløshet og ubehag enn om man bare fjernet den.

Jeg tror faktisk jeg endelig er klar for å gå videre i livet mitt. Krykker eller ikke; den veien jeg går nå fører meg iallfall i riktig retning! Og når jeg snubler og faller, eller mørket faller på, så vet jeg at de menneskene jeg omgir meg med er mennesker som er der for meg når jeg trenger dem, og ikke bare når det passer dem å fremstå i et positivt lys for vennelista på fjesboka.

hurtTakk til alle dere som har vært der for meg gjennom over tredve år. Takk til dere som kjenner meg og ikke lar dere manipulere til å tro på alle løgnene enkelte lirer utav seg bare for å få oppmerksomhet. Til dere som vet og ser hvordan alt henger sammen, og som gir meg styrke til å tro på meg selv, og som når jeg begynner å grave for å finne ut hva jeg gjorde galt for å fortjene en sånn behandling både som barn og voksen forsikrer meg om at det er årsaker utenfor min rekkevidde som gjør at livet ble som det ble.

Jeg er så utrolig glad i dere alle sammen!

Sorg og glede, frustrasjon og lettelse. Hånd i hånd.

By , 3. august 2013 11:45

good morningGod morgen, godtfolk!

(Evt god formiddag, avhengig av om dere er morgenfugler eller ei…)

Nå har vi akkurat spist en deilig storfrokost, og skal etterhvert gjøre oss klare til å gå på bursdagstur i Tusseløypa.

HURRA FOR EMILIE SOM FYLLER

5 Kjekt å feire bursdag på den måten.

Lite søl, ingen nevneverdig opprydding, og supergøy for både voksne og barn!

Så det glær vi oss te!

lykkelig

Amundsen. Litt sliten etter andre dag på sfoNå er det bare 17 dager igjen til Amundsen fyller seks også.

Det er dagen etter at han begynner på skolen, faktisk. To spennende storguttdager rett etter hverandre, og mormor (mamma) kommer fra Oslo for å feire med oss.

Jeg gleder meg til å vise henne huset. Hun kommer til å elske det! Vi har tross alt vokst opp i et sånt gammel, skeivt og skakt hus både mormor, hun og jeg, så hun vil nok føle seg hjemme her.

Det er så rart at han skal begynne på skolen allerede. Han er jo den aller minste babyen min…

Han kan ikke drive på og vokse opp så fort!

tantrumsmiley

Han har allerede hatt to dager på SFO. Han stortrives. Litt sliten etterpå; det tar på med så mye aktivitet på en gang etter tre måneder ferie.

Men, det var på tide han fikk leke litt med andre unger, og det blir nok litt mindre skummelt å begynne på skolen når han har  vært sammen med de andre i klassen (og mange andre fra skolen) et par-tre uker allerede.

Han er klar som et egg for å begynne på skolen.

smiley skoleSekken og pennalet er allerede pakket, og han har selv plukket ut ny skjorte som han skal ha på seg første dag. Han har lært at han må rekke opp hånda, og at man må sitte i ro ved pulten sin i timen. Og så liker han læreren sin veldig godt. I tillegg har han fått en fadder som skal begynne i femte klasse, og han er visst blitt den store helten. Det gjør det nok tryggere å begynne som en av to nye i klassen. De andre kjenner jo hverandre veldig godt fra før (gjennom barnehagen), mens Amundsen bare har vært sammen med dem på førskolegruppa en dag i uka i et par måneder før ferien.

hug meEllers så har det vært litt tøffe tak her hjemme den siste tiden, men det går mye bedre nå.

Orker ikke utbrodere det her, men enden på visa er at både jeg noen av barna mine trenger litt hjelp. I tillegg til at de har opplevd endel uheldige ting gjennom barndommen og ungdomstiden (utført av unevnte personer utenfor våre fire vegger, som har feilet grovt i omsorgsrollen), er jeg redd for at de skal ha arvet min crappy psyke.

Etter mange år med masing om utredninger og veiledning, så har vi endelig blitt hørt. Vi måtte flytte til en ny kommune før det endelig blir tatt tak i ting, så jeg kjenner at jeg er både lettet over at det skjer noe, trist fordi jeg vil at ungene mine skal slippe å ha det sånn, sint på meg selv for at jeg ikke har skjermet dem bedre under oppveksten, og sint på støtteapparatet i Trondheim som ikke har hørt våre skrik om hjelp i 14 år.

Og så er jeg lei av å være bipolar. Det er forferdelig slitsomt å kjempe sånn for å holde hodet over vannet hver gang noe blir vanskelig. Jeg har følt meg så alene i så mange år. Misforstå meg rett;  jeg har jo hatt både Andreas, ungene og gode venner i ryggen, men det er så kjipt å ikke bli sett og hørt av det offentlige; særlig når man veiver med armer og bein mens man skriker av sine lungers fulle kraft. Med ropert!

Men jeg er iallfall glad for at vi flyttet hit.

hybelAndrea skal flytte på hybel.

Hun blir jo 18 snart, og trenger å prøve å stå på egne bein litt.

Det blir veldig rart, men jeg ser at dette er noe hun trenger. Og hun får veiledning og den hjelpen hun har behov for nå, så jeg tror dette kan bli bra.

Men det er unektelig litt sårt, skummelt og vemodig at et barn flyr ut av redet. Hun har jo vært her i snart 18 år! Det føles som jeg «mister» en viktig del av meg selv.

Jeg venner meg vel til det. Hun skal jo bare bo åtte minutter unna med bil, og vi kommer til å besøke hverandre ofte.

smiley teeheeJeg er spent hvordan hybelen hennes ser ut etter et par måneder. Om den likner noe av det tenåringsrommene har hatt en tendens til å se ut her hjemme. Men jeg husker selv hvor utrolig rotete og grisete jeg var da jeg bodde hjemme, og hvor mye mer nøye jeg var da jeg flyttet på hybel. Det er liksom noe annet når man bor i sin egen kåk. Så dette greier hun vel fint, tenker jeg!

I helga har vi bare de to yngste hjemme. Andrea er i Oslo med sin tante, mens Kjerstin på Inderøya hos sin farmor og farfar. De koser seg nok begge to!

Nå skal vi dra om ikke lenge. Tussene ved Lavollen venter oss med pølser og forfriskninger, men før vi drar dit spilles det Ubongo ved kjøkkenbordet.

ubongo

KOSEHELG!

Føkkings Ruter

By , 8. juli 2013 19:27

bussRUTER, assrolleyes

Ja, det er selskapet sitt, det.

Vi tenkte oss på tur i dag. Ikke lange turen, og ikke særlig spennende, men dog noget annet å finne på enn å sitte på terrassen og hyse hele dagen i steiksola.

Planen var å komme oss til Strømmen Storsenter for at jeg skulle få erstattet Amundsens eiendeler – de jeg forlot på T-banen på lørdag.

Det viste seg å være en smal sak å finne transport. Etter et kjapt Google-søk (gotta love Google!), så fant vi ut at det går buss fra rett borti gata her og helt til senteret. (Hoho! Det visste ikke mamma engang! Og det er hun som bor her.)

ruterSå skulle vi fikse billetter, da.

Vi var klare over det faktum at det er litt dyrere å betale på bussen enn å betale på forhånd, så vi bestemte oss for at forhåndsbetaling burde være en lur ting å få til.

Man kan jo kjøpe billetter i kiosk, men på vei til holdeplassen fins ingen av sorten, så vi bestemte oss for å være moderne og hippe og bruke det alle freshe kollektivtransportbrukende mennesker bruker, nemlig…

EN APP!  smiley gigglesmile2

Så fisket hu mor opp mobiltelefonen sin, da, og lastet ned den såkalte billettappen. So far, so good.

Dette gikk jo greit! Jeg trengte ikke engang å vite hvor mange soner jeg skulle betale for; det var bare å plotte inn hvilke holdeplasser man skulle mellom, så fikset appen alt sammen.

1 honnør + 2  barn. Det ble 75 spenn, det. Dyrt? Tja… Men ikke verre enn forventet.

ThinkingSmileySå var det bare igjen å betale for herligheta, da.

Inn med kortnummer og diverse andre tall, klikke på «BETAL»… Neh. Det oppsto en feil. Beløpet er ikke trukket fra konto. Hm. Prøve et annet kort, da. Same shit.

Så kom bussen, og jeg forklarte sjåføren at jeg ikke fikk til den der appen, og han sa jeg bare skulle ta med meg ungene og sette meg. Which I did. Jeg prøvde om og om igjen, og til slutt ringte jeg Ruter og forklarte den nokså oppgitte berta i den andre enden at jeg hadde problemer med appen.

Hun sukket. Tungt. Jeg kunne nesten høre hvordan hun himlet med øynene. Det var så det knaket i pannebarken.

«(Sukk…..) Ja. Vi har probleeeemer med den appen. Beklaaaager, altså, men det får jeg faktisk ikke gjort noe med! Du får kjøpe billetter av sjåføren hvis du vil reise med buss. (Laaaaangt sukk………)»

– Whaaat…!!? Det koster jo en formue? Er ikke det snabla dyrt’a? Jeg trodde det kostet mye mer å kjøpe billetter på bussen.

«… (Sukk…) Jodah. (Sukk.) Det koster tyve kroner ekstra. Per person. Per vei.»

Hæ..!? Det blir jo (skal vi se…tjue-pluss-tjue-er-førti-pluss-tjue-er-eh-eh-seksti…ganger-to-er…) HUNDREOGTJUE SPENN!!!??? Ekstra?? I TILLEGG!!?

«Ja.»

– Det kan jo ikke stemme? Skal jeg betale hundreogtjue kroner ekstra fordi dere har problemer med appen?«

«Ja. (Sukk…) Du kunne jo ha kjøpt billettene dine i en kiosk, da. Da hadde du faktisk sluppet dette.»

Hæ?  leamus_94160

Som om jeg kunne vite at de hadde problemer med systemet  før jeg skulle bruke det for første gang, liksom. Kyss meg i ræva.

Det ble ikke betalt for den turen, for å si det sånn. Billetter tilbake kjøpte vi på Narvesen før vi reiste hjem.

***********

Oppdrag utført. Amundsens kanutt har ny veske å sove i.

veske

***********

Akkurat idet vi skulle gå av bussen, så festet Amundsen håndjernene rundt begge håndleddene.

20130708_152203

Nøklene lå i bukselomma hans, så han måtte forlate kjøretøyet i jern.

***********

Bussholdeplassen lå rett ved Øvre Fossum gård, så vi måtte hilse på den sure geitebukken.

20130708_113038

Den var ikke så sinna i dag, da. Puh!

20130708_113144

***********

To dager til med sol, sommer og late feriedager, så går turen hjem til mitt koselige hus og min fantastiske mann på Ler. Det blir litt godt det også.

flirtysmile

Fritt Palestina!

By , 18. november 2012 10:37

Mitt hjerte gråter for Palestina.

Et land som gjennom flere tiår har vært okkupert, terrorisert og undertrykt.

På vestbredden blir folk presset vekk fra sine landområder.

På vestbredden setter israelerne fyr på palestinernes olivenlunder, hogger oliventrær, og ødelegger dermed livsgrunnlaget for fattige palestinere.

På vestbredden jager de palestinerne vekk, river deres hus og bygger bosettinger på palestinsk mark.

Israel flytter stadig grensene og deler Palestina opp i bittesmå biter som ligger spredd som små øyer i et stort israelsk hav av okkupert land.

I Gaza må barn leve i frykt for å bli lemlestet eller drept, i frykt for å miste foreldre og søsken som følge av israelernes slakt av uskyldige sivile.

I Gaza blir barn stanset på skoleveien av bevæpnede, uniformerte soldater.

I Gaza regner fosforen over uskyldige mennesker mens stjernene blinker over oss her hjemme i trygge, frie Norge.

I Gaza må et helt folk leve i fangenskap, fengslet av en okkuperende overmakt som murer dem inne og kontrollerer hvem som skal få medisinsk hjelp, når de skal få tilgang på vann, og hvem som skal få leve eller dø.

I Gaza lever mennesker som deg og meg. Med samme ønsker og drømmer for sine barn, for sine søsken, for sine foreldre, for sine kjære… Mennesker som ønsker fred, frihet og trygghet. Mennesker som har kjærlighet, glede, sorg og smerte i hjertene sine. Mennesker som bare vil leve i fred uten å bli presset vekk fra hjemmene sine.

Hamas er en palestinsk, islamistisk, paramilitær og politisk organisasjon som har størst oppslutning på Gazastripen. De har også tilhengere på vestbredden og i palestinske flyktingeleire. Det er mye å si om Hamas. Mye av det er ikke vakkert. USA, Israel og EU definerer dem som en terrororganisasjon, mens FN ikke har dem på sin liste over slike organisasjoner.

Hamas sender raketter over muren mot Israel,og mange vil hevde at Israel har en rett til å forsvare seg. Jeg er enig. Israel har en rett til å forsvare seg. Men på hvilken måte står Israels «forsvar» i forhold til Hamas’ «angrep»?

Tallene taler for seg. Da Israel gikk til krig mot Gaza julen 2008, gikk 1300 liv tapt på palestinsk side. 3oo av disse var barn. Til sammenlikning døde 13 israelere. Kontrasten er stor. Det er Davids kamp mot Goliat, og grensen mellom israelsk forsvar og overgrep er forlengst overskredet. I løpet av de siste døgnene er tre mennesker drept og 30 såret på israelsk side. I Gaza er det meldt om 48 dødsfall, hvorav 11 av dem er barn, og 382 sårede, hvorav 137 av dem er barn.

Israel hevder sin rett til forsvar, men har ikke palestinerne samme rett? Når startet egentlig denne konflikten? Da Hamas sendte raketter over muren og drepte tre mennesker? Eller da Israel drepte lederen for Hamas’ militære fløy? Eller kan det være at denne konflikten startet når Israel bestemte seg for okkupere palestinsk land? Og er det riktig at fredelige palestinere skal betale prisen for det ekstreme grupperinger gjør?

Jeg stiller meg spørsmålet: På hvilken måte er palestinsk motstandskamp mot israelsk okkupasjon forskjellig fra nordmenns motstandskamp mot tysk okkupasjon i 1940-1945? Der norske motstandsmenn sprengte båter med tyskere og kjempet for sitt land og sine liv på en blodig slagmark blir sett på som helter, blir palestinere som kjemper for sitt land og sine innbyggere sett på som terrorister. Hvor er logikken? Har ikke Palestina samme rett som oss til å kreve tilbake det som er rettmessig deres?

Men Hamas’ raketter mot Israel er ikke løsningen på konflikten. Jeg sier ikke at det er greit å skyte raketter mot israelske mål. Jeg sier bare at jeg forstår deres frustrasjon og fortvilelse. Israels bombing fører bare til at aggressive og voldelige organisasjoner tyr til enda mer vold.

Løsningen ligger i politiske fredsforhandlinger. Palestinerne, ved president Mahmoud Abbas, søker nå om anerkjennelse som stat i FN. Dersom verden anerkjenner Palestina som en egen stat, dersom verden slutter å se en annen vei, dersom verden ikke lenger aksepterer de grusomme overgrepene Israel utøver mot uskyldige palestinere, så er det håp. Håp om fred. Håp en trygg skolevei, om et liv uten frykt, uten krig, uten undertrykkelse for Palestinas barn.

Men da må Israel trekke seg tilbake. Gi tilbake det de har stjålet. Gi tilbake palestinsk jord de har okkupert etter Seksdagerskrigen i 1967.

Inntil da:

BOIKOTT ISRAEL!

*******

Oh, such madness!

By , 26. februar 2012 23:03

Wendy, I’m home! 

Vi er tilbake i Barteby.

Weheey!

:w00t:

Nå er det jo ikke så sikkert at det er så mye å hoppe i taket over.

Jeg mener; hva venter oss i den kalde, skumle og litt sånn passe kjipe hverdagen? Som er bedre enn det vi dro fra?

La meg se…

BORTEBY: familie og venner man «aldri» ser, sol, vår (*elsk!*), varme, fri, kosevin, sushilag, cacheturer, bekymringsløse dager…

BARTEBY: vinter, snø, mer snø, enda mer snø, husarbeid, klesvask, mer klesvask, enda mer klesvask, ikke mer sushi og vin midt i uka, stress og bekymringsfulle dager…

Ja, bekymringsfulle dager. Det var det jeg sa, ja.

 

Det er faktisk nok å bekymre seg over om dagen! Ting går ikke helt etter planen hverken på hjemmebane eller bortebane, serru.

For det første så greide en bondemann med traktor å rive innerskjermene av bilen da han skulle trekke oss opp fra et jorde vi hadde sklidd uti fordi han hadde skrapa veien sin men ikke strødd den. Dustebondemann!

Så greide «noen» å knekke oljepeileren så den ene biten datt nedi oljetanken på bilen… Nei, det var IKKE meg.

Amundsen ble syk midt i ferieuka; han fikk influensa, med hodepine og muskelsmerter, samt over 40 i feber i fire døgn.

Han hostet faktisk så mye at han begynte å spy. Mye. Inni bilen. Urk! Det luktet død og grønne smådjevler inni selv etter at Andreas hadde vasket opp, men svigerfar  hadde noe rensegreier, og de fikk ut lukta etter mye styr og en natts lufting. Oh, joy!

Og så ble serveren vår hacket midt i uka, sånn at stakkars Andrea (som var hjemme alene hele uka) mistet nettilgangen. Og det er litt krise når man er 16 år og avhengig av facebook og sånt. Nemlig!

Men nå er vi hjemme. Og det er nå vi skal begynne å rydde opp i dritten.

Fikse serveren. – og skifte passord…

Bruke penger vi ikke har på nye skjermer og ny peilepinne til bilen; penger vi iallfall ikke har nå som det lå avslag på bostøttesøknaden vår i posten og ventet på oss; avslag fordi de tok utgangspunkt i hva Andreas tjente i full jobb i forfjor, og ikke det han faktisk har nå som han studerer på heltid. DUSTEKONTOR! Grrr…

Pleie gullungen som ikke lenger har feber, men som ikke «får te å lokt eiller nåkka» fordi nesa er potte tett, og «ikke rækk å drikk å spis nåkka» fordi han bare hoster og brekker seg.

I tillegg så har vi alt ståheiet rundt Lysbakken og Jenteforsvaret som fyller media. Det er liksom ikke måte på hvor mye de blåser det opp, hvor mye opposisjonen utnytter det og hvor mange pessimister det er der ute som mener ditt og mener datt.

Det begynner å bli irriterende. JA, det er gjort en tabbe. JA, det var idiotisk å gjøre det på den måten. Men Lysbakken er ikke noen kjeltring. Han tar det hele og fulle ansvaret for det som har skjedd. Han har bedt om unnskyldning. Og han har tydelig vist at han er oppriktig lei for det. Det er ikke noen SVÆR sak! Ingen stor skandale, slik media og opposisjonen prøver å blåse det opp til å bli. Drive på sånn… Ønske ham ut av departementet…? Hæ? Han gjør jo en fantastisk bra jobb! Jeg vet ikke om noen som kan fylle skoene hans.

Jeg er fortsatt ikke i tvil om at det er riktig å velge ham som leder av SV, og jeg er stolt av å ha ham til å representere det partiet jeg er så glad i og er en del av. Han kommer til å være en verdig arvtaker etter Kristin. Nemlig!

 

 Men ELLERS er alt bare allers!

Jeg er hekta på Wordfeud (som ca 90% av folka på facebook og twitter).

Det er dødsgøy! Weee!

Jeg elsker Scrabble, jeg elsker min fiiiine Samsung Galaxy S2, og jeg elsker å være sosial. Og nå kan jeg kaste alt det der oppi en bolle blande det. Hoho!

Det var en luring som fortalte meg at det gikk an å spille i en liga. (Han er forresten helt umulig å slå, han!) Jeg googlet litt og fant ut av det. Tror jeg.

Så meldte jeg meg på. :wassat:

Tro om det var så lurt…? Nå må den stakkars luringen (og omtrent ørtogfjørti andre) lide for det. Jeg må nemlig trene. Hardt. Det har jeg hørt er lurt foran turneringer.

Kan jo ikke risikere å bli støl. :whistle:

Dessuten er jeg ikke særlig god, og jeg vil jo ikke drite meg helt ut når turneringen starter.

DET VILLE VEL IKKE DERE HELLER!? ELLER…!!!!??? :pinch:

Det var alt jeg hadde på hjertet. Hadet.

Eller, forresten… Jeg legger ut noen flere bilder fra ferien.

Skam dere, Aftenposten!!!

By , 7. januar 2012 13:58

Hadde jeg abonnert på Aftenposten, ville jeg nok sagt opp i dag.

Media kan være brutale, umenneskelige og vise svært dårlig skjønn til tider. :( De grafser og mesker seg i folks ulykke, og i dag syns jeg de har gått langt over streken mtp unge, lidende menneskers personvern.

Tankene mine går til alle de som etter dagens artikkel blir gående rundt med en klump i magen i frykt for at deres svært private historier, avgitt i avhør for å hjelpe politiet, kan bli allemannseie på forsidene i alle landets aviser…

SKAM DERE!!!

Jeg kan FORSIKRE dere om at…

By , 8. november 2011 14:45

…INGEN KØDDER MED THE NOTENGS! 

Vi kræsja jo bilen forrige helg. (Jaddajaddajadda! Jeg vet det ikke er mer enn 7-8 måneder siden sist…)

En uhyggelig opplevelse. Det var nesten som en amerikansk actionfilm; bilen vi traff ble slengt rundt og oppi lufta, traff stolpen på et trafikklys som ble revet av ved «rota» og kasta 20 meter bortover veien, før bilen landa på hjulene igjen…

Det var skikkelig, skikkelig ekkelt.  Men heldigvis ble ingen skadet bortsett fra begge bilene, som ikke var spesielt reparerbare etterpå. Og det var vår feil… :cwy:

Så kom Falck og hentet bilene. Vår ble fraktet til Toyota Hell bil, siden vi er …ehm…var… lykkelige eiere av en Hiace.

En dag i forrige uke fikk vi så en telefon fra forsikringsselskapets takstmann.

Yeeey!  :w00t:   Not. :dizzy:

Han kunne fortelle at han hadde takstert skadene til over 75.000 kroner, og at bilen dermed ble kondemnert.

Forsikringsselskapet dekker ikke reparasjoner over 100% av bilens verdi, iflg takstmannen. Og dersom de skulle dekke opp mot 100%, så måtte det være fordi bileier insisterte på å få igjen akkurat den bilen…

Så kom det: «Bilens verdi er satt til….tja…vi kan strekke oss til 37.000,-«

Eeeeh…. Samme forsikringsselskap reparerte da vitterligen samme bil for over 50.000,- i april…?  :blink:   Og de dekker jo ikke over 100%, hvilket må bety at den var verdt godt over 50.000,- dengang, siden vi aldri ble spurt om vi ville insistere på å få igjen akkurat den bilen!

Takstmannen hadde tatt utgangspunkt i tilsvarende biler på finn.no, så vi bestemte oss for å se der hva som lå ute. Der lå det én bil. Til 60.000,- Så da ringte vi tilbake og spurte hvorfor vår bil var verdt så mye mindre. Forklaringen hans var at han hadde tatt utgangspunkt i den til 60.000,- men trukket 23.000,- pga av at vår hadde gått 300.000 km.

Menneh… 23.000,- verditap pga kjørelengde på sju måneder??? Den hadde jo gått 300.000 km da de reparerte den for over 50.000,- i april også.

Et annet argument han brukte var at det var så få av dem på markedet. Det trakk ned verdien, mente han.

Ja, jøss!

Så da ringte vi Toyota Hell bil. Og de kunne fortelle oss at 300.000 km på en 1997-modell dieselbil ikke var noe å snakke om, og at disse bilene var sjelden på markedet fordi de var så ettertraktet. Og at det dro opp prisen, ikke ned. Der anslo de verdien av slike biler til et sted mellom 49.000 og 59.000 kroner.

Ny telefon til takstmannen på fredag. Han ble servert de nye opplysningene, samt navnet på han vi snakket med på Hell bil. Han skulle vurdere det og ringe oss tilbake. Hvilket han gjorde igår. Og ny takst ble:

52.000 deilige norske kroner! *happydancingallovertheplace*

…hvilket ikke dekker lånet engang etter at de har trukket fra egenandelen + +… Men resten av gjelda har vi fikset på annet vis.

Frekke fyren. Prøvde å snyyyte oss for 15.000,- og greier… Han trodde vel vi skulle ha det travelt og ta til takke med det vi fikk, siden vi ble billøse nå; rett før jul og greier. Men der valgte han feil folk å kødde med. For vi har det ikke så travelt, og har ikke så god råd heller, at vi frivillig gir bort 15.000,-!

Nå må vi se på ny bil. Det er ikke så enkelt. Vi må jo ha seks seter, og helst ikke så dyr bil heller. Og det er ikke en Toyota Hiace å oppdrive i den stand/prisklasse vi vil ha. Så nå ser vi på andre merker og størrelser.

Og inntil videre må vi ta bussen. Yup.

 

Syt og klag

By , 1. november 2011 22:42

ADVARSEL: Dette er et sutreinnlegg!

:angry: :cwy: :pinch:

Det har seg nemlig slik at jeg ser SYK igjen. Eller ENNÅ, da.

Ikke døden nær eller noe (selv om jeg lurer litt innimellom), men veldig, veldig LITT syk. Hele tiden. Feber som kommer og går. Rompetemperaturen stiger og synker med aktivitetsnivået; jeg er ikke fullt så slapp når jeg sitter i sofaen og strikker som når jeg går trappa ned og opp for en tur til «det lille rommet»; og jeg kan bare prøve meg på å dra over et gulv!!! Da skriker hele kroppen etter hjelp, og det kjennes ut som jeg skal ramle rett i gulvet.

Sånn har det vært i evigheter. Måneder, faktisk. ÅR, faktisk! Eller…

Kanskje ikke år, da. Men måneder. Definitivt måneder.

VIRUS kaller han det. Doktoren, altså.

Virus er noen onde, seiglivede jævler, og de burde ikke få lov til å holde på sånn.

De PLAGER meg!  :cwy:

Jeg vil ikke sitte her og harke og svette lenger. Jeg vil ikke svimle rundt og trasse meg gjennom livet.

Jeg vil ha igjen formen min!

Helst før den er helt borte og noen like gjerne kan hente meg og lempe meg vekk på ei båre.

Jeg er lei av å stikke termometer opp i rompa i tide og utide. Lei av å spise paracet til lønsj og bøtte ned Bergensk brystbalsam som kveldsSchnApz.

Og BTW; når skal det slutte henge TINGER ned baki mellom nesa og halsen min???

Jeg SNORKER! Ikke i søvne, men i våken tilstand. Hele FØKKINGS dagen. Jeg drrraaarrrrrrrr inn, men ikke f… om det løsner.

DRITTVIRUS!!!

Nå er det NOK. Jeg orker ikke mer. Selv om jeg trosser formen og gjør det jeg har lyst til, så vil jeg gjerne få en sjans til å nyte det også. Derfor erklærer jeg nå KRIG mot de onde virusene. Jeg skal pakke meg inn i ei dyne, knyte venstre røde ullstrømpe rundt halsen, smøre peppermynteolje under nesa og tigerbalsam på brystet, drikke varm melk med honning og spise kyllingsuppe. Jeg må bare vaske ned huset, passe ferdig et par unger, finne noen cacher og strikke to mariusgensere og et par sokker først.

Jeg har ikke tid til å være syk, for f…!!!

Panorama Theme by Themocracy

This site is protected by WP-CopyRightPro