Category: Galskap – bipolar dagbok

Frustrert

By , 10. april 2016 21:06

Dette innlegget har jeg tenkt en stund på om jeg skulle skrive eller ikke.

Det ser visst ut som det blir skrevet. 

Det er ganske lenge siden jeg skrev noe om min hverdag med bipolar lidelse. Det er liksom en del av meg som jeg har skubbet unna i en lang periode der andre utfordringer har føltes mer prekære og viktige, men er det noe jeg har lært gjennom alle disse årene med psykisk sykdom, så er det at det sjelden lønner seg å skubbe noe som helst unna. Det forsvinner jo ikke. Det bare samler seg i en stor haug der du stanser spaden. Og etter en stund vokser haugen seg så stor og tung at du må stanse spaden nærmere og nærmere. Til slutt er den så nært at du må klatre – høyt, vanskelig og lenge – for å komme deg forbi den. Dit er jeg vel i ferd med å komme nå. Tror jeg.

Det er visst på tide å begynne å klatre.

30. mars i år var den aller første Verdensdagen for bipolare lidelser. Den dagen hadde Bipolarforeninga i Trondheim et åpent møte der blant annet Rakel Aasprang, psykolog ved søvnklinikken, holdt et foredrag om bipolar lidelse og Bipolarklinikken i Trondheim. Det var helt tilfeldig at jeg fikk det med meg; jeg fikk opp arrangementet på facebook og tenkte at det kunne være interessant å få med seg. Andreas ble med, og vi dro sammen med et par andre venner som sliter med liknende psykiske vansker.

Bipolarforeningen hadde nok ikke drømt om at det skulle bli så stort oppmøte, for lokalet var alt for lite. Vi sto/satt som sild i tønne, og det var varmt og klamt, og lufta var grusomt tung. Derfor orket jeg ikke være der hele kvelden, men jeg fikk altså med meg dette foredraget, noe jeg er utrolig glad for.

Det var en veldig tosidig opplevelse; på den ene siden var det interessant å få litt mer informasjon om den sykdommen jeg har levd med i så mange år, men på den andre siden var det også veldig vondt og vanskelig å se det oppramset, svart på hvitt, alt som kjennetegner et menneske med bipolar lidelse i sine syke perioder.

Det var fryktelig vanskelig å høre og lese i store bokstaver alt det jeg har sett på som uspiselige personlighetstrekk og sider av meg selv som jeg skjemmes så fryktelig over, og som jeg uten hell har prøvd å forandre i alle de år. Man skulle kanskje tro at det var en enorm lettelse å se at dette er sykdom, og ikke noe jeg kan noe for, men det gjorde faktisk fryktelig vondt.

Jeg har brukt så mye tid på å analysere alt jeg har sagt og gjort i samvær med andre, tenkt så mye på hvordan «de andre» må se på meg etter å ha tilbragt noen timer med meg, og jeg har kjent så mye på skammen over å være den jeg er.

For meg er det så fryktelig, fryktelig vanskelig å være med på sosiale ting. Jeg bruker dager, uker, måneder på å forberede meg på å dra. De siste dagene går det som et mantra inne i hodet mitt: «Ikke snakk for mye! Ikke ta for mye plass! Ikke legg ukritisk ut om private ting andre ikke har noe med eller har noen interesse av! Ikke la andre se deg!»

Jeg leter etter unnskyldninger for å slippe, men jeg ender alltid opp med å være «flink pike» og dra likevel. Mens jeg er der bærer jeg nervene utenpå huden, og prøver å beskytte meg så godt jeg kan med å virke blid, sprudlende og selvsikker. Men når jeg er nervøs og har angst, da mister jeg alle former for filter, og det ryr ut av meg. Alle ordene; alt det jeg ikke skulle si denne gangen. Og jeg hører meg selv utenfra – fort, høyt, mye og altfor åpent – og jeg greier ikke å stoppe det.

Når jeg drar hjem begynner tankekjøret. Jeg repeterer hele kvelden inne i hodet mitt. Om og om og om igjen. Og det vokser og vokser; all skammen og skuffelsen over at det ble sånn denne gangen også, det skyller over meg i store bølger. Det kjennes som jeg skal drukne.

Og det tar aldri slutt! 

Det kan gå flere måneder før jeg nesten, men bare nesten, greier å legge det bak meg og gå videre.

Jeg ser meg selv i speilet hver dag og har lyst til å spy. Jeg greier ikke å forstå at noen holder ut med meg og kan elske meg. Jeg ser bare ei feit, stygg, slitsom og dum dame som er full av feil og mangler, og som har en personlighet som er så uspiselig at hun er umulig å like. Jeg lurer av og til på hvorfor folk i det hele tatt inviterer meg på noe som helst, og jeg konkluderer som oftest med at de gjør det av pliktfølelse.

Og innerst inne så VET jeg jo at det ikke er sånn! Folk ville ikke invitert meg om de ikke ville. Men jeg vet også at jeg har rett i at jeg er slitsom, prater for mye og er alt for åpen om ting. Jeg vet at jeg skremmer vekk mange når jeg er sånn.

Så satt jeg altså der, da… På dette foredraget der de beskrev hele meg i kulepunkt. Det var helt surrealistisk; det føltes som skammen skylte over meg samtidig som noe våknet i meg. Er dette sykdom? Er ikke dette meg? Alt det jeg har sett på som uspiselige personlighetstrekk – er det sykdom? Jeg ble helt satt ut. Jeg er så glad for at jeg befant meg helt bakerst i et hjørne, for jeg greide ikke å holde tårene tilbake.

Så ble jeg sint. Jeg var 25 år gammel da jeg fikk diagnosen bipolar 2; da hadde jeg vært syk i mange år allerede. Nå er jeg 42 år gammel, og i de 17 årene som er gått har jeg aldri forstått hva som er sykdom og hva som er meg. Jeg gikk i samtaler med psykiater i seks år; jeg fikk Lithium, vi snakket om oppveksten min og plasserte skylda for alt den førte med seg der den hører hjemme, vi snakket om hvordan jeg hadde det når jeg var på attføring og prøvde å komme meg i jobb for å bidra i samfunnet, vi snakket om hvordan jeg hadde det når jeg til slutt måtte gi opp og innse at jeg var for syk… Men aldri fikk jeg noen innføring i hva bipolar lidelse egentlig er.

Hvorfor i all verden har ingen lært meg noe om sykdommen min…!?

Når jeg har vært så dårlig at jeg ikke lenger har greid å holde hodet over vannet, og jeg har fått avslag på henvisninger til DPS poliklinikk fordi de hadde så mye å gjøre at de kun tok inn personer som var suicidale, hvorfor i all verden var det ingen som henviste meg til Bipolarklinikken? Hvorfor var det ikke engang noen som fortalte meg at klinikken i det hele tatt eksisterte og at de arrangerer kurs, både for bipolare og pårørende?

Det burde ikke komme som noe sjokk. Jeg har jo sett det før. Da min datter var 16 år gammel, ble utredet på BUP og fikk diagnosen PTSD, fikk vi beskjed om at de ikke hadde noe tilbud til henne. Hun fikk samtaler med en familieterapeut en gang hver 14.dag. Det var det de hadde å tilby…Hun ble bare dårligere og dårligere, men det virket ikke som de tok det særlig på alvor. Etter en stund fikk jeg en telefon fra ei venninne som hadde nevnt min datters behandlingssituasjon til en bekjent som var psykologiprofessor. Han kunne informere henne om at det finnes en traumepoliklinikk som behandler pasienter fra 16 år og oppover. Så da måtte jeg selv ringe til dem og snakke med dem, og der fikk jeg vite at alt hun trengte var ei henvisning. De hadde ikke venteliste engang, men tok inn pasienter fortløpende. Takk og lov for at hun ikke sto oppi alt dette alene.

Hvorfor er det sånn med psykiatrien er her i landet, at man selv må oppdage – helt tilfeldig – at det finnes slike tilbud?

Hadde jeg ikke vært på facebook hadde jeg ikke visst noe om arrangementet til Bipolarforeninga. Da hadde jeg ikke gått dit, jeg hadde ikke hørt foredraget, og jeg hadde fortsatt ikke visst at bipolarklinikken finnes. Heldigvis så var jeg der. Jeg fikk snakket med dem etter foredraget, og da fikk jeg vite at alt jeg trenger for å få plass på et kurs er en enkel henvisning på et par linjer der det står at jeg er bipolar 2 og ønsker plass. Tenk det. Enn om jeg hadde visst dette litt før; da hadde jeg kanskje forstått litt mer om hvorfor det er som det er, og kanskje fått litt hjelp til å finne metoder for å bremse opp litt når alle tankene flyr rundt i hodet mitt som en tornado.

Men nå er det altså på tide å begynne å klatre, og første skritt på veien var å be legen sende henvisning, så nå er det bare å vente på svar.

 

 

Mandagssukk

By , 23. mars 2015 09:34

mandagmorgenDette er en sånn dag. Jeg bare kjenner det på meg. En sånn crappy en som burde være over på en blunk, men som kommer til å vare en hel evighet.

En skulle tro at kroppen og huet var uthvilt første dagen etter helg, men sånn er det dessverre ikke for meg. Ikke denne gangen heller. Inni meg bor det en slem liten nisse som drar i alle nervetrådene mine, vrir dem rundt og slår blåknute på dem. Han går rundt fra rom til rom oppi huet mitt og roter – sørger for at ingenting ligger der det skal og alt er bare kaos. Han er en liten drittnisse, faktisk. mumle

Noen ganger lurer jeg seriøst på om det er noe galt med meg. Så husker jeg det; jeg er jo bipolar. *klaskipanna* Det er liksom ikke noe jeg går rundt og tenker på, ikke engang når jeg tar medisinene mine til tannpussen morgen og kveld. Det er blitt en refleks – akkurat som å gi fluortabletter til gullungen – det er «bare noe man gjør». Jeg glemmer at ikke alle gjør det. Ikke alle har behov for å knaske piller for å leve et tilnærmet normalt liv. Skjønt, normalt?

Det er dette jeg sliter med å forstå, men som kommer ramlende over meg en gang imellom: Er det et tilnærmet normalt liv? Går alle rundt med knuter i magen og vakuum i lungene? Griner alle når de tråkker på ellipsemaskina eller trener apparater på Impulse? Er det helt vanlig å våkne hver eneste morgen med hundreogørtogfjørti tanker i hodet og pustebesvær? Har alle «normale» mennesker sånne slemme nisser inni seg?

Eller er det denne nissen som er selveste Herr Bipolar? Og hvor mange gener har han eventuelt arvet etter sine slektinger Frøken Vanskelig Oppvekst og Herr Uflaks?

tantrumsmileyDet er slitsomt å være meg. Og fryktelig irriterende. Noen ganger har jeg bare lyst til å legge meg på bakken og sprelle i frustrasjon. Eller gå ut i skogen og brøle så høyt og sint at lungene eksploderer. Men det hadde vel tatt seg ut.

Hva med medisiner? Lamictal har forsåvidt gjort livet mitt bedre på mange måter. Jeg er ikke så ustabil lenger; jeg er ikke oppe om nettene for å male stua i en ny farge hver uke, og jeg ringer ikke mannen min i hysteri så han må løpe alt han kan for å komme seg hjem i redsel for at jeg skal gjøre meg noe, bare for å oppdage at jeg ikke er klar over at jeg har ringt engang… Sånn sett så har jo livene til dem rundt meg også blitt bedre.

Men Lamictal er ingen trylledrikk. Den tar ikke bort angsten. Den rydder ikke opp i hodet mitt. Den lar meg ikke gi slipp på det intense behovet mitt for å ha kontroll på alt til enhver tid. Den lar ikke magen min føle det hjernen min vet, nemlig at det jeg må slutte å føle at jeg har det hele og fulle ansvaret for folk, hendelser og faktorer jeg ikke råder over. Det kan heller ikke eliminere det faktum at jeg har fått servert mye mer crap enn de fleste andre her i livet.

Jeg hadde en lege som ville sette meg på flere medisiner en gang. Det var da jentene var små og jeg var alene med dem. Det var før Lamictal, og jeg hadde akkurat startet opp med Lithium. Legen mente jeg burde ta sovemedisiner for å få sove om natta, og angstdempende og beroligende piller for å holde ut dagene. Men jeg var alene med to små barn, og da ville det vært galskap å ta noe som fikk meg til å gå rundt som en zombie hele dagen og som gjorde at jeg sov så tungt om natta at jeg ikke ville våknet dersom noen av ungene trengte meg. I dag er jeg glad for det valget jeg tok. Sånne medisiner ville kanskje gitt meg ro, men de ville tatt fra meg så mye mer. Det å være helt tilstede for ungene, og det å føle at jeg ikke går glipp av barndommen deres, betyr alt for meg.

Jaja. Nok om det.

Jeg skal forsøke å komme meg gjennom dagen i dag med vettet i behold. Heldigvis står det nok på programmet til å holde meg i aktivitet, så dagen blir helt sikkert bedre etterhvert enn den startet.

Og i kveld er det syforening. Det er alltid en opptur! 

2015-03-22 12.12.31

 

Haust på Broen

By , 26. oktober 2014 17:06
På høsttur med Kjerstin og Nikon I og II.

På høsttur med Kjerstin og Nikon I og II.

Det er evigheter siden jeg ga lyd fra meg her inne.

Siden siste innlegg har jeg vært på sydentur med de to minste, det er blitt høst, Amundsen har lært å sykle uten støtte og strikke på ordentlig (med pinner), og jeg er ferdig med halvparten av julegavene (iallfall de egenproduserte).

Det har vært noen tøffe tak den siste tiden. Livet som tre-barnsmamma og student er tøft nok for alle og enhver. Når man i tillegg har en psykiatrisk diagnose som stikker kjepper i hjulene er det enda tøffere. Men det har gått på et vis etter at jeg bestemte meg for å redusere studiemengden kraftig, og jeg valgte å konsentrere meg om bare ett emne.

Jeg har fulgt alle forelesningene på det emnet jeg har valgt pluss et til (bortsett fra den uka jeg var på Kypros med de to minste), jeg har skrevet den obligatoriske semesteroppgaven (og fått den godkjent på første innlevering) og jeg har lest endel pensum (om ikke så mye som jeg skulle ønske jeg hadde fått til).

Men av og til er det ikke nok. Av og til dukker det opp ting som gjør at man må prioritere.

Å være mamma er ikke noe man prioriterer bort, spesielt når man har barn som er syke; når et av barna har behov for mamma’n sin på fulltid, så får skole være skole inntil videre. Det gjør ikke noe. Har skolen stått der i 100 år, så står den sikkert der sikkert til neste år også. Og om jeg er 40 eller 41 når jeg tar min første eksamen, det spiller ingen rolle. Det viktigste nå er at ungen min får hjelp, at jeg er tilstede, og at jeg greier å beholde kontrollen over egen psykdom mens det står på som verst.

 

16511457-jeu-de-l-ete-en-appreciant-les-enfants - EditedI månedsskiftet august/september tok jeg med meg Amundsen og Nora på en hopp-på-tur til Ayia Napa, Kypros.

Vi hadde en kjempefin tur, og brukte minimalt med penger – akkurat som planlagt! Vi smurte matpakker som vi tok med oss på stranda, lagde middag i leiligheten på hotellet et par dager, og spiste kun på fancy restaurant den siste kvelden. Ellers gikk det i burger.

 Her er noen bilder fra turen:

Klar for avreise

Snapchat-20140829070352

Snapchat-20140829072216

– Ja, det må dere.

Badetempen ble godkjent

20140829_171659

20140829_173533

Toillpeisa på tur.

20140829_201419

Sandy Bay

20140830_094937

SAM_0226

SAM_0202

SAM_0214 - Edited

SAM_0209 - Edited

Lekselesing på hotellet

20140829_220133

Diva i poolen

SAM_0298

SAM_0263

Waterworld

SAM_0445

SAM_0448

SAM_0459

SAM_0467

SAM_0503

SAM_0476

SAM_0527

Burger!

SAM_0317

20140831_175259

20140831_175314

SAM_0319

SAM_0320

Klosteret i sentrum av Ayia Napa

SAM_0328

SAM_0354

SAM_0358

SAM_0372

SAM_0347

Ungene ser på solnedgangen

SAM_0403

SAM_0393

Tivoli

20140901_205502

Kanutten viser dagens outfit.

SAM_0558

Landa Beach – Golden Bay

SAM_0680

SAM_0699

Viktig med dykkemaske og snorkel på do

SAM_0700

SAM_0702

Middag på hotellrommet

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

SAM_0385

SAM_0380

McDonald’s

SAM_0724

SAM_0725

Tivoli

SAM_0650

SAM_0645

SAM_0640

Amund tok bilde av mamma’n sin

SAM_0538

Pensumlesing på verandaen før kidsa våkner

2014-09-04 08.06.22

Vi traff en trønder på Landa Beach

SAM_0562 - Edited

SAM_0639

Uno!

20140904_211959

20140904_212006

Siste dag

20140904_110047

20140904_111315

20140904_113614

20140904_132822

20140904_175045

20140904_180127

20140904_180322

Som dere ser, så hadde vi en fantastisk fin tur. 

heart_divider


Nå er høsten her. 
Ikke mer basseng, strand og sommerkjole for i år. Men det er helt greit. Høsten er fin, den.

høstløvHøst er:

* fyr i peisen

* varm kakao

* tur

* foto

* tv-serier

* strikketøy

Her forleden dro Kjerstin og jeg ut på tur med speilrefleksene våre for å se om vi greide å fange noen farger. Som alltid var det Kjerstin som måtte hjelpe sin mor med det meste. Men noen bilder fikk jeg da til.

_DSC0128

_DSC0217

_DSC0182

_DSC0188

_DSC0150

Det var det for denne gang. Ha en fin ny uke!

Bob bob, ikke sant?

By , 31. juli 2014 12:19

rollercoasterDet går på et vis.

Opp og ned som på en berg- og dalbane.

Det er fryktelig slitsomt, og jeg får ikke gjort så mye fornuftig. Jeg har liksom ikke noe energi igjen. Men det er ikke bare nedoverbakker på en berg- og dalbane heller, så det er ikke bare sorgen.

I dag kommer ungene hjem fra ferie. Det pleier å bli mye bedre da. Det hjelper å ha noe positivt å bruke tiden på; noe som krever at jeg samler hodet, svelger unna og fyller dagene med aktiviteter. Jeg gleder meg til det. Vi skal kose oss den siste delen av ferien, og kanskje rekker vi å skvise inn en liten telttur også.

Jaja. Sånn går nå dagene.

20140731_114309_resizedI går var vi hos dyrlegen med Rodriguez.

Han skulle ha påfyll av vaksine (fikk første dose for noen uker siden), og så har han vondt i en fot. Han greier ikke å gå på den. De fant ikke noe galt med foten og mente det var muskulært, så de ga ham tabletter (betennelsesdempende/smertestillende) for tre dager.

I dag når vi sto opp lå han på samme plass han la seg i går kveld, og var helt slapp. Stakkar lillegullet har nesten 40 i feber! Så når dyrlegen åpner i dag må vi nesten ta en tur igjen. Kanskje har han en infeksjon i foten sin? Eller så er det kanskje vaksinen han reagerer på. Vi får se hva de finner ut der borte.

I mellomtiden får vi bare la ham ligge litt i fred med koseteppet sitt.

Og mora får finne frem strikketøyet og en kopp te og håpe at timene flyr.

confused-knitter

Oh, crappy days…

By , 28. juli 2014 11:21

Det er ikke så bra med meg for tiden. Derfor kommer sikkert innleggene mine til å fortsette å variere både i innhold og hyppighet. Sånn er det når ting er vanskelig. Det kommer i bølger, og noen timer er bedre enn andre.

Jeg fatter ikke hvorfor jeg blir så overrasket hver gang noe går i knas, for jeg burde være vant til det. Livet mitt har alltid vært en såpeopera, og jeg kjenner at jeg sliter med å finne min rolle oppi hele suppa. Det virker som at det er meningen at jeg skal ha det sånn. Noen ganger blir jeg så frustrert at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Når jeg ser meg selv i speilet og alt jeg ser er en feit og stygg idiot; når jeg våkner opp om morgenen etter tre timer urolig søvn med nervene utenpå huden og en klump i brystet som presser på lunger og hjerte så hardt at jeg gisper etter luft; når tårene er så mange og ligger så langt ute i øyekroken at hvert åndedrag dreier seg om å tette igjen sånn at ikke de rundt meg må forholde seg til mitt ynkelige vesen; når jeg vet at alt det vonde som skjer i livet mitt sikkert nok skjer fordi jeg ikke er god nok; da vet jeg liksom ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg gjør mitt beste hver eneste dag. Jeg kunne vært så sint på meg selv for at jeg er meg, men jeg er ikke det. Bare fryktelig, fryktelig fortvilt og lei meg. Jeg vet det ikke er min skyld. Såpass har jeg i det minste greid å forstå etter årevis med selvransakelse. Jeg er født med et visst sett gener der jeg har arvet det verste fra begge sider, vokst opp med… Jeg vet ikke hva jeg skal si om det, engang. Livet mitt har bestått av det ene helvetet avløst av det andre. Og hver gang jeg tror at jeg endelig er trygg og lykkelig, så viser det seg gang på gang at jeg ikke fortjener å ha det sånn i mer enn en liten stund om gangen. Noen ganger tenker jeg at verden ville vært et bedre sted uten meg; at ungene hadde fått det bedre uten meg til å ødelegge dem; at Andreas kanskje endelig kunne få ei sånn kone som han egentlig vil ha dersom han slapp å leve livet sitt med meg… Hadde jeg bare vært bra nok. Hadde jeg bare greid å tro på at jeg er her fordi noen ønsker å ha meg her, og at jeg er her fordi jeg har en egenverdi. Jeg har ingen egenverdi…

Jeg er så lei av å kjempe meg gjennom dette livet. Men jeg gjør det. Hver dag. For at ungene skal ha en mamma. For at de her hjemme skal ha rene klær, mat i kjøleskapet og noen å støtte seg på når livet er vanskelig og slitsomt. Jeg gjør det fordi jeg er glad i dem og ikke greier å gi slipp på dem. Men jeg kjenner ikke at jeg gjør det for meg selv lenger. Jeg ser ingen i speilet det er verdt å kjempe for. Sånn er det bare. Sånn er det å bare eksistere. Jeg klistrer på meg smilet. Ordene renner ut av kjeften på meg som en ustanselig strøm av støy jeg ikke greier å stoppe. Jeg sliter ut folk i mitt patetiske forsøk på å late som at alt inni meg er fint og flott. Det skal mye smil, parfyme og sminke til for å dekke over all styggheta som egentlig bor der. Folk liker ikke det heller. Når for mye av det gode skal dekke over for mye av det heslige.

Det kommer sikkert bedre tider igjen. Det gjør som regel det. Lysglimt som gir håp om noe bedre. Noen små, noen større. Jeg får bare rote litt rundt her i mørket en stund, lære meg å leve med utryggheten. Så blir den kanskje lettere å bære etterhvert?

Nesten sommer, gitt!

By , 23. mai 2014 12:50

hverdagslykkeLitt hverdagslykke kan man faktisk kjøpe for en slant med gryn; særlig når det er garnsalg på yndlingsgarnet!

Og det er mye trøst i godt garn på en dårlig dag.

Dette er en sånn dag. En sånn som bare ikke vil seg, liksom. Ryggen streiker fullstendig; jeg greide ikke gå med Amund Elias til skolen engang. Vi måtte krype til korset og ta bilen de 700 metrene bort. Det var dagens andre nedtur.

Den første kom allerede før jeg var ute av senga. Faktisk før jeg slo øynene opp. Det var en sånn morgen der jeg helst skulle dratt dyna over huet og ikke stått opp, men hvor jeg vet at det ikke er noe poeng i å bli liggende heller, siden hverken rygg, hode eller nerver ville latt meg sove i fred. Jeg hater sånne dager.

Men, det hjelper litt med kakao, kanelsnurr og strikketøy. Og varmt vær i hagen. Sola glimrer med sitt fravær i dag, men det gjør ikke noe. Det er ikke en sånn dag. En sånn solskinnsdag. Nope. Det er ikke det.

117maiamund7.mai var derimot en fin dag! Det var nok trolig en av de beste 17.maiene jeg har hatt noengang. Vi spiste en god festfrokost, gikk i tog med verdens fineste folk og et mer enn duganes korps, vi spiste lapskaus, snitter, pølser og is på skolen til Amundsen, spiste sodd til middag, gikk tur langs elva, spiste sjokoladekake og brownies, spilte Trivial Pursuit, og jeg var både fornøyd og lykkelig.

Det aller fineste med hele dagen var å se gleden, spenningen og fryden i Amundsens fjes. Det uttrykket var der allerede da han sto på rommet vårt klokka halv sju, klar for å telle de 111 kronene tannfeen hadde lagt igjen for jekselen han mista kvelden før, og smilet varte helt til han sluknet klokka halv tolv etter å ha sett både Pusur 1 og Pusur 2 på senga sammen med Nora.

***********

Lahlumen var IKKE særlig høytidsstemt, til tross for 200-årsburdagen til den norske grunnloven. Hun ga baffen i hele jubileumet, og tryna mellom orkidéene i vinduskarmen.

17mailahlum

***********

"Mor sin unge, far sin skatt, hele husets apekatt."

«Mor sin unge, far sin skatt, hele husets apekatt.»

Nå er mai på tur ut døra, og vi ønsker frøken Juni hjertelig velkommen til trønderlagen.

Bare ei drøy uke igjen! Og om fire uker er Amundsen ferdig med sitt aller første skoleår. Det er rart, det!

Lilleprinsen min har blitt storgutt dette året; han lært å lese, skrive, regne pluss og minus, han har vokst nesten sju centimeter og mistet sin tiende tann.

Likevel har han fortsatt både tid og lyst til å plukke blomster langs skoleveien som mamma’n kan sette bak øret og pynte seg med, gi mamma’n sin hadetkos i skolegården og holde hånda når vi går til butikken.

Han har fått mange gode venner, og har alltid noen å være sammen med. Det er godt for mammahjertet å vite at han har noen som venter på ham når han tusler inn i skolegården, at han har noen som spør om å få bli med ham hjem når dagen er over og at han blir satt pris på og likt av barn og voksne på både skole og SFO.

***********

Jeg tror dette blir en fin sommer. Jeg håper iallfall det. De siste somrene har ikke bare vært solskinn og glede, så jeg håper denne kan bli litt annerledes.

SolVi har egentlig ingen store planer, men Kjerstin og jeg vurderer å ta med oss Amundsen og Nora en ukes tid til Løken for å besøke broren min og familien.

Nora og niesene mine trives så godt sammen, og de ser hverandre alt for sjelden. Da de var her i påska var det full klaff, til tross for at det var et år eller to siden sist de traff hverandre, og Nora ble litt trist da de skulle reise hjem igjen.

Vi får håpe det passer sånn at vi kan ta henne med oss hvis det blir så vi drar i juli.

***********

Nå titter faktisk sola frem, så nå skal jeg ta med meg strikketøyet og tekoppen min ut i hagen, sette meg i godstolen og prøve å hvile både kropp og sjel. Men før jeg avslutter skal jeg vise frem de siste håndarbeidene jeg har laget. (Må skryte litt, vettu!)

Heklet babyteppe i DROPS BabyMerino

babymerino-babyteppe-1

babymerino-babyteppe-1h

Teppet er forresten til salgs dersom noen vil ha det. 500,- + frakt.

*****

Pt-kjole til Sofie

Pt-kjole1

*****

Pt-kjole til Serena (min yngste niese)

pt-kjole2

*****

Ullegenser til Kjerstin.

kjerstingenseren

Ikke akkurat vakker, men det var heller ikke poenget. Den skulle være harry, varm, synlig og si noe om hvem Kjerstin er, hva hun brenner for og hva hun er interessert i. Og så skulle hun være synlig på sommerleir (hvilket hun sikkert hadde vært uansett med sin neongrønne hår).

Tror jeg fikk det til; den har border med fredssymboler og palestinske flagg (siden hun er opptatt av Palestinasaken), feministsymboler (siden hun er feministisk leder i Sør-Trøndelag SU), fotoapparat og «NIKON «(siden hun driver med foto, går mediefag og aldri drar noe sted uten sin elskede venn herr Nikon), svarte sauer (siden hun har ønsket seg en sau i hagen siden hun var fem år gammel), sushi (siden det er livretten hennes), edderkopper (siden vi har sju taranteller i huset og en av dem er hennes egen), sosialiststjerner (siden hun er sosialist), SV- og SU-loger (siden hun er SU’er), svarte katter (siden hun bare ville ha katt hvis den var svart og hun fikk bestemme navnet – slik fikk vi Lahlum) og kaffekopper (siden det drikkes usannsynlige mengder kaffe på SU-møtene).

*****

Men DA, mine venner, da skal jeg ut i…eh… sola!!? Hvor i all verden ble den av??? Øh. Jaja. Jeg får bli sittende i godstolen inne istedet, da. Går sikkert an det også.

rødstrømpe

Over og ut fra den notengske stue.

Å leve med Bipolar 2

By , 15. desember 2013 16:44

Jeg tenkte jeg skulle si litt om hvordan det er å leve med denne lidelsen. Jeg har skrevet litt om det tidligere her, så om jeg gjentar meg selv litt, så får dere bare bære over med meg.

bipolar1Å leve med bipolar 2 er som å leve med en ekstra person som ikke bare har flyttet inn i huset sammen med deg og familien din, men som har krøpet inn under huden din og okkupert både kroppen din og huet ditt. En person som gjør hva den vil uten å ta hensyn til noen eller noe, og som slår seg fullstendig vrang og knuser alt den kommer over til de mest ubeleilige tider. Ikke at det noengang passer for noen å ha det sånn, da. Men enkelte dager er det mer slitsomt enn andre å måtte drasse rundt på denne okkupanten.

Som regel kommer det snikende. Det begynner ofte med en lett uro; en følelse av at noe ikke stemmer. Det er som om det er noe jeg burde fått til, og som kan få svært ubehagelige følger om jeg ikke får gjort noe med. Noen ganger begynner jeg å lete etter «feilen»; jeg forsøker å nøste opp tråden og løse opp floken, slik at jeg kan se etter løsninger. Det er som regel ikke særlig produktivt. Stort sett roter jeg det til skikkelig, og ender opp med å være enda uroligere og engsteligere enn da jeg startet. Det kommer helt an på om episoden settes i gang av en reell utfordring, eller om den kommer ut av det blå. Oftest er det det siste.

Det er som å sitte i et rom med huet fullt av forvirrende, kaotiske og destruktive følelser. Jeg vet at følelsene er fullstendig irrasjonelle, jeg er tross alt et intelligent menneske. Men følelser og fornuft befinner seg ikke i samme rom, og veien fra det ene rommet til det andre går gjennom en gedigen, fryktelig innviklet labyrint. Der kaver jeg og leter etter utgangen mens jeg kjemper mot at panikken skal ta overhånd. Etterhvert dreier ikke angsten seg lenger om den opprinnelige utfordringen, men om redselen for at jeg skal surre meg lenger og lenger inn i kaoset. Jeg har angst for selve angsten.

bipolar-bearVeien fra følelser til fornuft er ofte lang og kompleks. Jeg starter oppi huet med en litt kunstig oppstemthet og et overskudd av energi som ofte gjør meg kreativ, pratsom og kanskje både festlig og litt slitsom for dem rundt meg. Det varer sjelden særlig lenge. Etterhvert blander magen seg inn med en voksende klump som presser på lunger og magesekk, og som gjør at jeg blir tung og trist samtidig som jeg ikke greier å stoppe å være så aktiv. Dette er for meg den mest slitsomme fasen. Jeg holder på til jeg ramler rett i kjelleren, og det river og sliter i meg; den voldsomme energien i den ene enden og trangen til å ligge under dyna og gråte til puta er søkkvåt i den andre. Det er er det komplette kaos. Og det skjer på innsiden, der ingen ser det. Iallfall de som ikke kjenner meg så godt. Det er utrolig hvor flink man blir til å dekke over.

Det ender som regel med en tur i kjeller’n. Der alt er svart og kaldt og trangt og mørkt. Jeg føler en intens sorg, og aner ikke hva jeg sørger over. Kanskje er det det faktum at jeg ikke er som «alle andre»? Kanskje er det en sorg over det som kunne ha vært? Eller så er jeg bare så utslitt at det renner over. I denne fasen er jeg så sliten, så sliten. Jeg har ingen energi og vil bare sove og sove, til tross for at kroppen stritter imot tvert jeg legger huet på puta.

Den siste fasen, depresjonen, varer alltid lengst. Mens de første fasene kan vare fra noen dager til noen uker, så varer depresjonen mye lenger. Iallfall uker, noen ganger måneder.

bipolarninaEtterhvert ser man enden på labyrinten, og man finner tilbake til de klare tankene. Etter seks år i terapi har jeg greid å finne ut av den labyrinten litt raskere. Jeg har på en måte laget meg et kart. Noen ganger når jeg våkner greier jeg å «hilse» på lidelsen. Litt sånn «Hei, er du her igjen, ja? Det var ikke så trivelig. Håper du ikke blir så lenge denne gangen!». Det hjelper litt, og jeg greier å løsne opp i det før det tar overhånd. Andre ganger går det ikke.

Heldigvis har jeg god effekt av medisiner. Jeg står på 200 mg Lamictal per dag, fordelt på to doser; 100 mg om morgenen, 100 mg om kvelden. Medisinene har stabilisert meg godt; det går lenger mellom episodene, og når de kommer er de mye enklere å håndtere enn før. Lamictal fungerer ikke på samme måte som antidepressiva (som hever stemningsleiet), som for min del gjorde meg mye verre enn da jeg var umedisinert. Lamictal er derimot stemningsstabiliserende, og gir et mer jevnt følelsesmønster. Det har for meg vært mye mer effektivt enn f.eks Lithium, som jeg brukte i noen år fra jeg var 25 år gammel. Lithium er en tøff medisin. Jeg ble helt flat følelsesmessig, og ble fysisk uvel. Lamictal har derimot for min del gitt få bivirkninger, bortsett fra at jeg har blitt temmelig glemsk. Det er til å leve med.

Alkohol og Bipolar 2 er en dårlig kombo. Jeg er svært forsiktig med alkoholinntaket, og drikker sjelden mer enn et glass vin eller to. Det går flere år mellom hver gang jeg drikker meg full, og som regel angrer jeg etterpå. En kvelds rangel følges som regel av dager eller uker med uro og angst, og det er sjelden verdt det. Dessuten er jeg av den oppfatning at psykiske lidelser og rus ikke bør kombineres, og jeg føler at jeg skylder dem som tross alt lever med meg og psykdommen min at jeg holder meg så stabil som mulig for både min egen og deres del.

bpolar2

Nå har jeg fortalt hvordan jeg opplever livet som bipolar. Det er ikke sikkert alle med Bipolar 2 føler det på samme måte, men jeg antar det er fler enn meg som gjerne skulle vært den foruten.

Når man først har det, så er det iallfall greit å få et navn på faenskapet, slik at man kan få hjelp med det. Det er noe ordentlig dritt, men jeg lever nå med det som best jeg kan.

Hva er alternativet, liksom?

subtle-signs-of-bipolar-disorderWEB

Veien videre

By , 19. september 2013 12:25

Livet er ikke alltid så enkelt, men det blir endelig noen fine måneder fremover, tror jeg.

Light-in-the-endJeg har håp for og tro på at den fine familien min – både Andreas, jeg og de nydelige barna våre – kommer til å få det godt en stund nå. Det har vært så mye smerte å forholde seg til opp gjennom livet mitt. Oppveksten min og barndommen min har bestått av noen fine stunder, men også alt for mange vonde. Voksenlivet mitt har vært preget av alt det vanskelige jeg har opplevd, og et uendelig hav av episoder, øyeblikk, perioder og opplevelser har gjort ubotelig skade. Mennesker man skulle kunnet gå til når man var liten og redd har sviktet, skremt og lagt til rette for urettferdighet, smerte og frykt. Mennesker som burde leget sjelelige sår har vridd kniven om og pøst på med salt. Mennesker som burde holde om og trøste har snudd ryggen til og såret. Enkelte sår gror aldri.

Heldigvis fins det noen som evner å forandre seg til det bedre. Noen som ønsker en ny start, og som er ydmyke nok til å innrømme at det ikke er et barns skyld at det blir utsatt for ting det aldri burde opplevd. Noen som er villige til innse at de heller ikke er helt uten skyld når dem de skal ta vare på har det vondt. Det er godt å kjenne at man har evne til å tilgi og legge ting bak seg. Da er det rom for å bli kjent med hverandre på nytt, slik at man oppdager nye sider ved seg selv og hverandre.

Andre forandrer seg aldri. Det fins dem som er for selvopptatte, egoistiske og sta til å innrømme at de har sviktet. Som rettferdiggjør at de sårer, overkjører og tråkker på dem rundt seg med at de har levd lenge nok til at de ikke trenger å bry seg om andre menneskers ve og vel lenger. Som mener at man etter å ha passert femti har rett til å si og gjøre som man vil mot dem rundt seg, samme hvor mye det smerter dem det går utover. Som er gavmilde og sjenerøse når det passer dem, slik at de kan fremstå som snille og omsorgsfulle overfor dem som ikke er vitne til hånordene og løgnene de slenger ut når de tror ingen andre ser eller hører. Det fins faktisk mennesker som er så hevnlystne når de blir motsagt og holdt ansvarlig for sine overtramp over sine nærmestes grenser, at de til og med er villige til å lyve grovt om sine barn for å skade dem og ødelegge forholdene deres til både ektefelle og barn. Og som er så sjalu på sine stebarn og deres barn at de baksnakker dem og svartmaler dem til andre familiemedlemmer, kun for å rettferdiggjøre at de ikke vil la sin mann være glad i barna og ha et normalt forhold til dem.

Det fins så mange slags dårlige mennesker. Noen tapper deg fullstendig og gir ingenting tilbake. Andre tapper deg og fyller deg til randen med syre og gift. Men jeg har oppdaget noe for en god stund siden: Man trenger ikke omgi seg med slike mennesker! Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har silt vekk etter at jeg skjønte dette. Problemet har bare vært at jeg ikke har greid å gjøre det med dem som har gjort størst skade. Jeg trodde man var nødt til å like dem man delte mer enn et visst antall gener med, at man var forpliktet til å finne en eller annen måte å elske dem på. Jeg tok feil. Man må faktisk ikke det. Hver og en av oss må gjøre oss fortjent til andres kjærlighet, omsorg og respekt, hvis ikke kan man like greit kutte navlestrengen for godt. Uansett om man er familie eller ikke.

Ja, det er hver og en sitt valg hvordan man vil oppføre seg mot andre. Det er helt greit å velge å ikke ta hensyn til andre enn seg selv, til å skrike ut at «Det er MIN tur nå!» gang på gang, i år etter år, hele livet igjennom, uten å noengang la andre i køen få slippe til om så bare for en eneste kort, liten tur. Men da må en forstå at det er de andres valg hvorvidt de ønsker å fortsette å stå i den køen og vente forgjeves på å få lov til mene, håpe, tro på og oppleve noe som helst. At det er de andres valg om de ønsker å forholde seg til en når en setter seg selv høyere enn alle andre og bare bestemmer seg for at verden skal kretse kun om en selv.

Det er noe befriende i å oppdage at man ikke trenger å forholde seg til slike mennesker lenger, og at man bare kan velge dem helt bort. Det er som å amputere en fot det har gått koldbrann i; det krever mye mot og styrke (og dessverre ofte alt for mye tid til å forberede seg) for å greie å ta det valget å kvitte seg med den råtne delen av seg selv. Å innse at så lenge man har andre å støtte seg på og leve godt sammen med, så trenger man ikke den foten. Den var jo aldri til noen nytte likevel. Med den hengende fast på kroppen, så var man fortsatt avhengig av krykker og noe å støtte seg til for å gå fremover. Man måtte faktisk i tillegg forholde seg til så mye mer smerte, søvnløshet og ubehag enn om man bare fjernet den.

Jeg tror faktisk jeg endelig er klar for å gå videre i livet mitt. Krykker eller ikke; den veien jeg går nå fører meg iallfall i riktig retning! Og når jeg snubler og faller, eller mørket faller på, så vet jeg at de menneskene jeg omgir meg med er mennesker som er der for meg når jeg trenger dem, og ikke bare når det passer dem å fremstå i et positivt lys for vennelista på fjesboka.

hurtTakk til alle dere som har vært der for meg gjennom over tredve år. Takk til dere som kjenner meg og ikke lar dere manipulere til å tro på alle løgnene enkelte lirer utav seg bare for å få oppmerksomhet. Til dere som vet og ser hvordan alt henger sammen, og som gir meg styrke til å tro på meg selv, og som når jeg begynner å grave for å finne ut hva jeg gjorde galt for å fortjene en sånn behandling både som barn og voksen forsikrer meg om at det er årsaker utenfor min rekkevidde som gjør at livet ble som det ble.

Jeg er så utrolig glad i dere alle sammen!

Sorg og glede, frustrasjon og lettelse. Hånd i hånd.

By , 3. august 2013 11:45

good morningGod morgen, godtfolk!

(Evt god formiddag, avhengig av om dere er morgenfugler eller ei…)

Nå har vi akkurat spist en deilig storfrokost, og skal etterhvert gjøre oss klare til å gå på bursdagstur i Tusseløypa.

HURRA FOR EMILIE SOM FYLLER

5 Kjekt å feire bursdag på den måten.

Lite søl, ingen nevneverdig opprydding, og supergøy for både voksne og barn!

Så det glær vi oss te!

lykkelig

Amundsen. Litt sliten etter andre dag på sfoNå er det bare 17 dager igjen til Amundsen fyller seks også.

Det er dagen etter at han begynner på skolen, faktisk. To spennende storguttdager rett etter hverandre, og mormor (mamma) kommer fra Oslo for å feire med oss.

Jeg gleder meg til å vise henne huset. Hun kommer til å elske det! Vi har tross alt vokst opp i et sånt gammel, skeivt og skakt hus både mormor, hun og jeg, så hun vil nok føle seg hjemme her.

Det er så rart at han skal begynne på skolen allerede. Han er jo den aller minste babyen min…

Han kan ikke drive på og vokse opp så fort!

tantrumsmiley

Han har allerede hatt to dager på SFO. Han stortrives. Litt sliten etterpå; det tar på med så mye aktivitet på en gang etter tre måneder ferie.

Men, det var på tide han fikk leke litt med andre unger, og det blir nok litt mindre skummelt å begynne på skolen når han har  vært sammen med de andre i klassen (og mange andre fra skolen) et par-tre uker allerede.

Han er klar som et egg for å begynne på skolen.

smiley skoleSekken og pennalet er allerede pakket, og han har selv plukket ut ny skjorte som han skal ha på seg første dag. Han har lært at han må rekke opp hånda, og at man må sitte i ro ved pulten sin i timen. Og så liker han læreren sin veldig godt. I tillegg har han fått en fadder som skal begynne i femte klasse, og han er visst blitt den store helten. Det gjør det nok tryggere å begynne som en av to nye i klassen. De andre kjenner jo hverandre veldig godt fra før (gjennom barnehagen), mens Amundsen bare har vært sammen med dem på førskolegruppa en dag i uka i et par måneder før ferien.

hug meEllers så har det vært litt tøffe tak her hjemme den siste tiden, men det går mye bedre nå.

Orker ikke utbrodere det her, men enden på visa er at både jeg noen av barna mine trenger litt hjelp. I tillegg til at de har opplevd endel uheldige ting gjennom barndommen og ungdomstiden (utført av unevnte personer utenfor våre fire vegger, som har feilet grovt i omsorgsrollen), er jeg redd for at de skal ha arvet min crappy psyke.

Etter mange år med masing om utredninger og veiledning, så har vi endelig blitt hørt. Vi måtte flytte til en ny kommune før det endelig blir tatt tak i ting, så jeg kjenner at jeg er både lettet over at det skjer noe, trist fordi jeg vil at ungene mine skal slippe å ha det sånn, sint på meg selv for at jeg ikke har skjermet dem bedre under oppveksten, og sint på støtteapparatet i Trondheim som ikke har hørt våre skrik om hjelp i 14 år.

Og så er jeg lei av å være bipolar. Det er forferdelig slitsomt å kjempe sånn for å holde hodet over vannet hver gang noe blir vanskelig. Jeg har følt meg så alene i så mange år. Misforstå meg rett;  jeg har jo hatt både Andreas, ungene og gode venner i ryggen, men det er så kjipt å ikke bli sett og hørt av det offentlige; særlig når man veiver med armer og bein mens man skriker av sine lungers fulle kraft. Med ropert!

Men jeg er iallfall glad for at vi flyttet hit.

hybelAndrea skal flytte på hybel.

Hun blir jo 18 snart, og trenger å prøve å stå på egne bein litt.

Det blir veldig rart, men jeg ser at dette er noe hun trenger. Og hun får veiledning og den hjelpen hun har behov for nå, så jeg tror dette kan bli bra.

Men det er unektelig litt sårt, skummelt og vemodig at et barn flyr ut av redet. Hun har jo vært her i snart 18 år! Det føles som jeg «mister» en viktig del av meg selv.

Jeg venner meg vel til det. Hun skal jo bare bo åtte minutter unna med bil, og vi kommer til å besøke hverandre ofte.

smiley teeheeJeg er spent hvordan hybelen hennes ser ut etter et par måneder. Om den likner noe av det tenåringsrommene har hatt en tendens til å se ut her hjemme. Men jeg husker selv hvor utrolig rotete og grisete jeg var da jeg bodde hjemme, og hvor mye mer nøye jeg var da jeg flyttet på hybel. Det er liksom noe annet når man bor i sin egen kåk. Så dette greier hun vel fint, tenker jeg!

I helga har vi bare de to yngste hjemme. Andrea er i Oslo med sin tante, mens Kjerstin på Inderøya hos sin farmor og farfar. De koser seg nok begge to!

Nå skal vi dra om ikke lenge. Tussene ved Lavollen venter oss med pølser og forfriskninger, men før vi drar dit spilles det Ubongo ved kjøkkenbordet.

ubongo

KOSEHELG!

Host og hark, snørr og snerk!

By , 17. april 2013 13:58

termometerJeg begynner å bli en smule 

lei

Er det rart…!!?

Jeg får jo ikke gjort en dritt, hverken i huset eller utenfor huset. I går skulle jeg trene. Trodde jeg. Jeg kom så langt som til garderoben. Jeg skiftet til og med til treningstøy… Så måtte jeg bare innse det; det kom ikke til å skje. Heldigvis hadde jeg badedrakt i sekken, og bestemte meg for å svømme litt i stedet.

To lengder. That’s it. Jeg trodde jeg skulle svime av, vettu! Lungene vrengte seg og alt gikk rundt. Så jeg endte opp i boblebadet. Hurra!

Når ungene var lagt for kvelden, bestemte jeg meg for å gå en tur med min kjære, så fikk jeg iallfall trimmet meg litt. Det ble ikke lange turen. I underkant av 4 km, så var det nok. Når jeg kom inn hadde jeg 38,3 i feber og måtte bare krype sammen under teppet mitt på sofaen.

FUUUUUK!!!!   feber

Nå syns jeg det er på tide å bli frisk. Nemlig!

syk

Og mens jeg venter på at virusene skal forlate kroppen, så ligger jeg nå her under teppet mitt på sofaen, med strikketøyet og en kopp te.

Andreas er hjemme igjen etter studieturen til Frankfurt, så nå har jeg i det minste noen til å hjelpe meg med hus og hjem. Etter å ha vært etterlatt alene med hussalg, unger og sykdom i to uker, så har jeg nada dårlig samvittighet over å slippe alt jeg hadde i hendene for å krype under dyna en stund. Ikke rart jeg ikke blir frisk, når jeg har slitt meg ut så fullstendig som det jeg har gjort…

Kanskje blir humøret litt bedre etterhvert også…? Akkurat nå føler jeg meg bare helt på felgen. Jeg føler meg stygg og feit, bleik og slapp, ekkel og fæl. Og sliten, sliten, sliten. Og sur. Og sint. Og lei meg. Hele tiden. Det går vel over. Det hjelper litt at vi har så mye å se frem mot. Det neste halvåret har mye å by på:

 

kamel_68572189

* valgkampkonferanse med fineste folkene i SV i helga

* 1.mai

* konfirmasjonen til lillebroren min den 5.mai

* 17.mai

* hotellhelg i Oslo i anledning 70-årsdagsfesten til stefaren min den 1.juni

* flytting 20.juni!!!

* St Olavsloppet i juli

* skolestart for gullungen i august

Og i høstferien, fra 6.-13.oktober, så skal Amund Elias, Andreas og jeg kose oss med sol, bad og kamelridning i Egypt!

 

 

Det kommer til å bli så

deilig

…og jeg gleder meg som en unge.

Panorama Theme by Themocracy

This site is protected by WP-CopyRightPro