Hvordan har du det? Jotakk, bare rævva…
Inspirert av Murmeluppa fikk jeg lyst til å skrive et lite innlegg om dette med å bære masker.
Min omgang med andre mennesker består ofte i å kjempe for å bevare masken; skjule mine egentlige følelser og skåne dem rundt meg for all dritten jeg bærer rundt på alene.
Jeg føler meg av og til som ei søppelbøtte som stadig fylles til randen med mitt eget søppel og andres dritt og lort. Og jeg er svært lite flink til knyte sekken og tømme bøtta. Når noen spør meg hvordan jeg har det, så smiler jeg mitt strålende smil og svarer at jeg har det veldig bra. Jeg prater med alle om alt og intet, og sprudler over av falsk energi. Alle ser at jeg ler, men ingen ser tårene bak smilet. Alle hører at jeg skravler ivei, men ingen forstår at min konstante munndiaré er et resultat av all angsten og uroen som fyller kroppen og sjelen min hver gang jeg snakker med andre mennesker enn familien min. De syns nok jeg er litt rar, men antar vel at jeg bare er eksentrisk og snål, og skjønner ikke helt hvorfor. Noen har til og med prestert å si at det umulig å være sur sammen med meg, fordi jeg er så flink å dele av min positive energi. Yeah right…
Noen dager er litt bedre enn andre. Man blir flink til å late som etterhvert. Si at alt er fint når man egentlig har lyst til å hyle ut at det ikke er det. Tenk om man møtte en bekjent på gata som spør “Ja, hvordan er det med deg da…?” og man svarte “Nei, vet du, jeg har det helt for jævlig! Jeg har bare lyst til å grine meg gjennom dagen og natten, og alt er tungt, og jeg er bare sliten og deppa…” – tro hvordan vedkommende hadde reagert? DET har JEG tenkt mye på! Hvorfor spør egentlig folk man ikke har sett på mange år hvordan det går med en? De vil jo EGENTLIG ikke vite hvordan det står til..? Jeg kunne sagt “Ja, du spurte jo hvordan jeg har det, så nå vet du det.” Men man spiller et spill for galleriet. Akkurat som den andre gjør. Man skal ikke snakke om vanskelige følelser med andre. Så man setter på seg masker. Prøver så godt man kan å skjule overfor fremmede og halvbekjente man ikke vil blottlegge seg for, og overfor de kjente og nære man ikke vil belaste.
Det hadde vært sinnsykt deilig å bare være seg selv. Bare for EN DAG! Skrike ut til verden at livet kan være hardt og grusomt for en sliten bipolar husmor med 3 etasjer rothus, 4 unger og hund, og at om man ikke vil vite hvordan jeg har det; nei, så drit i spørre!!! Og å kunne hyle ut i frustrasjon at det er faktisk mulig å ha det sånn uten at det har hendt noe dramatisk i livet mitt den siste tiden. Det “bare er sånn” akkurat nå…
Themocracy WordPress Themes
Enig med deg der . Jeg og skulle ønske jeg bare kunne slippe masken, liker din åpenhet. Det gjør det enklere. Og det du skriver i et annet innlegg om partyangst kjenner jeg meg så godt igjen i. Jeg har aldri hørt noen andre beskrive det sånn og det med at det er værre når du kjenner noen er jo så riktig. Takk for at du og flere deler
DETTE VAR UTROLIG GODT Å LESE. JEG KJENNER MEG SÅ GODT IGJEN I DET Å VÆRE SUPER MENNESKE SOM SKAL VÆRE BLID OG IKKE SI NEI TIL NOEN TING……JEG SIER SOM REGEL JE, OG BEGYNNER Å SKJØNNE AT DET NYTTER IKKE. fIKK AKKUTAT DIAGNOSEN BIPOLAR MED HYPOMANI OG PTS OG PANIKKANGST!!!! FOLK KOMMER TIL Å TRO JEG ER SPINN GAL, MEN DET ER JEG JO IKKE. dRIVER MITT EGET LILLE STRIKKE FIRMA OG GÅR PÅ RHABILITERING:)
TAKK FOR UTROLIG BRA INNLEGG, FORTSETT MED DET. MINNA
så mange like tanker vi har…
Fikk frysninger da jeg leste dette innlegget, for jeg vet akkurat hvordan du har det! Bor selv i en familie som sliter med sykdommer, både den ene og den andre, og har få nære venner jeg kan være meg selv sammen med. Takk for at du deler, og skriker ut det vi andre går og bærer på (dag og natt)!