Å leve med Bipolar 2

By , 15. desember 2013 16:46

Jeg tenkte jeg skulle si litt om hvordan det er å leve med denne lidelsen. Jeg har skrevet litt om det tidligere her, så om jeg gjentar meg selv litt, så får dere bare bære over med meg.

bipolarÅ leve med bipolar 2 er som å leve med en ekstra person som ikke bare har flyttet inn i huset sammen med deg og familien din, men som har krøpet inn under huden din og okkupert både kroppen din og huet ditt. En person som gjør hva den vil uten å ta hensyn til noen eller noe, og som slår seg fullstendig vrang og knuser alt den kommer til de mest ubeleilige tider. Ikke at det noengang passer for noen å ha det sånn, da. Men enkelte dager er det mer slitsomt enn andre å måtte drasse rundt på denne okkupanten.

Som regel kommer det snikende. Det begynner ofte med en lett uro; en følelse av at noe ikke stemmer. Det er som om det er noe jeg burde fått til, og som kan få vært ubehagelige følger om jeg ikke får gjort noe med. Noen ganger begynner jeg å lete etter «feilen»; jeg forsøker å nøste opp tråden og løse opp floken, slik at jeg kan se etter løsninger. Det er som regel ikke særlig produktivt. Stort sett roter jeg det til skikkelig, og ender opp med å være enda uroligere og engsteligere enn da jeg startet. Det kommer helt an på om episoden settes i gang av en reell utfordring, eller om den kommer ut av det blå. Oftest er det det siste.

Det er som å sitte i et rom med huet fullt av forvirrende, kaotiske og destruktive følelser. Jeg vet at følelsene er fullstendig irrasjonelle, jeg er tross alt et intelligent menneske. Men følelser og fornuft befinner seg ikke i samme rom, og veien fra det ene rommet til det andre går gjennom en gedigen, fryktelig innviklet labyrint. Der kaver jeg og leter etter utgangen mens jeg kjemper mot at panikken skal ta overhånd. Etterhvert dreier ikke angsten seg lenger om den opprinnelige utfordringen, men om redselen for at jeg skal surre sg lenger og lenger inn i kaoset. Jeg har angst for selve angsten.

bipolar-bearVeien fra følelser til fornuft er ofte lang og kompleks. Jeg starter oppi huet med en litt kunstig oppstemthet og et overskudd av energi som ofte gjør meg kreativ, pratsom og kanskje både festlig og litt slitsom for dem rundt meg. Det var sjelden særlig lenge. Etterhvert blander magen seg inn med en voksende klump som presser på lunger og magesekk, og som gjør at jeg blir tung og trist samtidig som jeg ikke greier å stoppe å være så aktiv. Dette er for meg den mest slitsomme fasen. Jeg holder på til jeg ramler rett i kjelleren, og det river og sliter i meg; den voldsomme energien i den ene enden og trengen til å ligge under dyna og gråte til puta er søkkvåt i den andre. Det er er det koplette kaos. Og det skjer på innsiden, der ingen ser det. Iallfall de som ikke kjenner meg så godt. Det er utrolig hvor flink man blir til å dekke over.

Det ender som regel med en tur i kjeller’n. Der alt er svart og kaldt og trangt og mørkt. Jeg føler en intens sorg, og aner ikke hva jeg sørger over. Kanskje er det det faktum at jeg ikke er som «alle andre»? Kanskje er det en sorg over det som kunne ha vært? Eller så er jeg bare så utslitt at det renner over. I denne fasen er jeg så sliten, så sliten. Jeg har ingen energi og vil bare sove og sove, til tross for at kroppen stritter imot tvert jeg legger huet på puta.

Den siste fasen, depresjonen, varer alltid lengst. Mens de første fasene kan vare fra noen dager til noen uker, så varer depresjonen mye lenger. Iallfall uker, noen ganger måneder.

bipolarninaEtterhvert ser man enden på labyrinten, og man finner tilbake til de klare tankene. Etter seks år i terapi har jeg greid å finne ut av den labyrinten litt raskere. Jeg har på en måte laget meg et kart. Noen ganger når jeg våkner greier jeg å «hilse» på lidelsen. Litt sånn «Hei, er du her igjen, ja? Det var ikke så trivelig. Håper du ikke blir så lenge denne gangen!». Det hjelper litt, og jeg greier å løsne opp i det før det tar overhånd. Andre ganger går det ikke.

Heldigvis har jeg god effekt av medisiner. Jeg står på 200 mg Lamictal per dag, fordelt på to doser; 100 mg om morgenen, 100 mg om kvelden. Medisinene har stabilisert meg godt; det går lenger mellom episodene, og når de kommer er de mye enklere å håndtere enn før. Lamictal fungerer ikke på samme måte som antidepressiva (som hever stemningsleiet), som for min del gjorde meg mye verre enn da jeg var umedisinert. Lamictal er derimot stemningsstabiliserende, og gir et mer jevnt følelsesmønster. Det har for meg vært mye mer effektivt enn f.eks Lithium, som jeg brukte i noen år fra jeg var 25 år gamel. Lithium er en tøff medisin. Jeg ble helt flat følelsesmessig, og ble fysisk uvel. Lamictal har derimot for min del gitt få bivirkninger, bortsett fra at jeg har blitt temmelig glemsk. Det er til å leve med.

Alkohol og Bipolar 2 er en dårlig kombo. Jeg er svært forsiktig med alkoholinntaket, og drikker sjelden mer enn et glass vin eller to. Det går flere år mellom hver gang jeg drikker meg full, og som regel angrer jeg etterpå. En kvelds rangel følges som regel av dager eller uker med uro og angst, og det er sjelden verdt det. Dessuten er jeg av den oppfatning at psykiske lidelser og rus ikke bør kombineres, og jeg føler at jeg skylder dem som tross alt lever med meg og psykdommen min at jeg holder meg så stabil som mulig for både min egen og deres del.

bpolar2

Nå har jeg fortalt hvordan jeg opplever livet som bipolar. Det er ikke sikkert alle med Bipolar 2 føler det på samme måte, men jeg antar det er fler enn meg som gjerne skulle vært den foruten.

Når man først har det, så er det iallfall greit å få et navn på faenskapet, slik at man kan få hjelp med det. Det er noe ordentlig dritt, men jeg lever nå med det som best jeg kan.

Hva er alternativet, liksom?

subtle-signs-of-bipolar-disorderWEB

Leave a Reply

This blog is kept spam free by WP-SpamFree.

Panorama Theme by Themocracy

This site is protected by WP-CopyRightPro