Oh, crappy days

By , 31. juli 2014 19:46

Det er ikke så bra med meg for tiden. Derfor kommer sikkert innleggene mine til å fortsette å variere både i innhold og hyppighet. Sånn er det når ting er vanskelig. Det kommer i bølger, og noen timer er bedre enn andre.

Jeg fatter ikke hvorfor jeg blir så overasket hver gang noe går i knas, for jeg burde være vant til det. Livet mitt har alltid vært en såpeopera, og jeg kjenner at jeg sliter med å finne min rolle oppi hele suppa. Det virker som at det er meningen at jeg skal ha det sånn. Noen ganger blir jeg så frustrert at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Når jeg ser meg selv i speilet og alt jeg ser er en feit og stygg idiot; når jeg våkner opp om morgenen etter tre timer urolig søvn med nervene utenpå huden og en klump i brystet som presser på lunger og hjerte så hardt at jeg gisper etter luft; når tårene er så mange og ligger så langt ute i øyekroken at hvert åndedrag dreier seg om å tette igjen sånn at ikke de rundt meg må forholde seg til mitt ynkelige vesen; når jeg vet at alt det vonde som skjer i livet mitt sikkert nok skjer fordi jeg ikke er god nok; da vet jeg liksom ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg gjør mitt beste hver eneste dag. Jeg kunne vært så sint på meg selv for at jeg er meg, men jeg er ikke det. Bare fryktelig, fryktelig fortvilt og lei meg. Jeg vet det ikke er min skyld. Såpass har jeg i det minste greid å forstå etter årevis med selvransakelse. Jeg er født med et visst sett gener der jeg har arvet det verste fra begge sider, vokst opp med… Jeg vet ikke hva jeg skal si om det, engang. Livet mitt har bestått av det ene helvetet avløst av det andre. Og hver gang jeg tror at jeg endelig er trygg og lykkelig, så viser det seg gang på gang at jeg ikke fortjener å ha det sånn i mer enn en liten stund om gangen. Noen ganger tenker jeg at verden ville vært et bedre sted uten meg; at ungene hadde fått det bedre uten meg til å ødelegge dem; at Andreas kanskje endelig kunne få ei sånn kone som han egentlig vil ha dersom han slapp å leve livet sitt med meg… Hadde jeg bare vært bra nok. Hadde jeg bare greid å tro på at jeg er her fordi noen ønsker å ha meg her, og at jeg er her fordi jeg har en egenverdi. Jeg har ingen egenverdi…

Jeg er så lei av å kjempe meg gjennom dette livet. Men jeg gjør det. Hver dag. For at ungene skal ha en mamma. For at de her hjemme skal ha rene klær, mat i kjøleskapet og noen å støtte seg på når livet er vanskelig og slitsomt. Jeg gjør det fordi jeg er glad i dem og ikke greier å gi slipp på dem. Men jeg kjenner ikke at jeg gjør det for meg selv lenger. Jeg ser ingen i speilet det er verdt å kjempe for. Sånn er det bare. Sånn er det å bare eksistere. Jeg klistrer på meg smilet. Ordene renner ut av kjeften på meg som en ustanselig strøm av støy jeg ikke greier å stoppe. Jeg sliter ut folk i mitt patetiske forsøk på å late som at alt inni meg er fint og flott. Det skal mye smil, parfyme og sminke til for å dekke over all styggheta som egentlig bor der. Folk liker ikke det heller. Når for mye av det gode skal dekke over for mye av det heslige.

Det kommer sikkert bedre tider igjen. Det gjør som regel det. Lysglimt som gir håp om noe bedre. Noen små, noen større. Jeg får bare rote litt rundt her i mørket en stund, lære meg å leve med utryggheten. Så blir den kanskje lettere å bære etterhvert?

Leave a Reply

This blog is kept spam free by WP-SpamFree.

Panorama Theme by Themocracy

This site is protected by WP-CopyRightPro