Mandagssukk

By , 23. mars 2015 09:35

mandagmorgenDette er en sånn dag. Jeg bare kjenner det på meg. En sånn crappy en som burde være over på en blunk, men som kommer til å vare en hel evighet.

En skulle tro at kroppen og huet var uthvilt første dagen etter helg, men sånn er det dessverre ikke for meg. Ikke denne gangen heller. Inni meg bor det en slem liten nisse som drar i alle nervetrådene mine, vrir dem rundt og slår blåknute på dem. Han går rundt fra rom til rom oppi huet mitt og roter – sørger for at ingenting ligger der det skal og alt er bare kaos. Han er en liten drittnisse, faktisk. mumle

Noen ganger lurer jeg seriøst på om det er noe galt med meg. Så husker jeg det; jeg er jo bipolar. *klaskipanna* Det er liksom ikke noe jeg går rundt og tenker på, ikke engang når jeg tar medisinene mine til tannpussen morgen og kveld. Det er blitt en refleks – akkurat som å gi fluortabletter til gullungen – det er «bare noe man gjør». Jeg glemmer at ikke alle gjør det. Ikke alle har behov for å knaske piller for å leve et tilnærmet normalt liv. Skjønt, normalt?

Det er dette jeg sliter med å forstå, men som kommer ramlende over meg en gang imellom: Er det et tilnærmet normalt liv? Går alle rundt med knuter i magen og vakuum i lungene? Griner alle når de tråkker på ellipsemaskina eller trener apparater på Impulse? Er det helt vanlig å våkne hver eneste morgen med hundreogørtogfjørti tanker i hodet og pustebesvær? Har alle «normale» mennesker sånne slemme nisser inni seg?

Eller er det denne nissen som er selveste Herr Bipolar? Og hvor mange gener har han eventuelt arvet etter sine slektinger Frøken Vanskelig Oppvekst og Herr Uflaks?

tantrumsmileyDet er slitsomt å være meg. Og fryktelig irriterende. Noen ganger har jeg bare lyst til å legge meg på bakken og sprelle i frustrasjon. Eller gå ut i skogen og brøle så høyt og sint at lungene eksploderer. Men det hadde vel tatt seg ut.

Hva med medisiner? Lamictal har forsåvidt gjort livet mitt bedre på mange måter. Jeg er ikke så ustabil lenger; jeg er ikke oppe om nettene for å male stua i en ny farge hver uke, og jeg ringer ikke mannen min i hysteri så han må løpe alt han kan for å komme seg hjem i redsel for at jeg skal gjøre meg noe, bare for å oppdage at jeg ikke er klar over at jeg har ringt engang… Sånn sett så har jo livene til dem rundt meg også blitt bedre.

Men Lamictal er ingen trylledrikk. Den tar ikke bort angsten. Den rydder ikke opp i hodet mitt. Den lar meg ikke gi slipp på det intense behovet mitt for å ha kontroll på alt til enhver tid. Den lar ikke magen min føle det hjernen min vet, nemlig at det jeg må slutte å føle at jeg har det hele og fulle ansvaret for folk, hendelser og faktorer jeg ikke råder over. Det kan heller ikke eliminere det faktum at jeg har fått servert mye mer crap enn de fleste andre her i livet.

Jeg hadde en lege som ville sette meg på flere medisiner en gang. Det var da jentene var små og jeg var alene med dem. Det var før Lamictal, og jeg hadde akkurat startet opp med Lithium. Legen mente jeg burde ta sovemedisiner for å få sove om natta, og angstdempende og beroligende piller for å holde ut dagene. Men jeg var alene med to små barn, og da ville det vært galskap å ta noe som fikk meg til å gå rundt som en zombie hele dagen og som gjorde at jeg sov så tungt om natta at jeg ikke ville våknet dersom noen av ungene trengte meg. I dag er jeg glad for det valget jeg tok. Sånne medisiner ville kanskje gitt meg ro, men de ville tatt fra meg så mye mer. Det å være helt tilstede for ungene, og det å føle at jeg ikke går glipp av barndommen deres, betyr alt for meg.

Jaja. Nok om det.

Jeg skal forsøke å komme meg gjennom dagen i dag med vettet i behold. Heldigvis står det nok på programmet til å holde meg i aktivitet, så dagen blir helt sikkert bedre etterhvert enn den startet.

Og i kveld er det syforening. Det er alltid en opptur! 

2015-03-22 12.12.31

 

Leave a Reply

This blog is kept spam free by WP-SpamFree.

Panorama Theme by Themocracy

This site is protected by WP-CopyRightPro