Posts tagged: bipolar

Frustrert

By , 10. april 2016 21:06

Dette innlegget har jeg tenkt en stund på om jeg skulle skrive eller ikke.

Det ser visst ut som det blir skrevet. 

Det er ganske lenge siden jeg skrev noe om min hverdag med bipolar lidelse. Det er liksom en del av meg som jeg har skubbet unna i en lang periode der andre utfordringer har føltes mer prekære og viktige, men er det noe jeg har lært gjennom alle disse årene med psykisk sykdom, så er det at det sjelden lønner seg å skubbe noe som helst unna. Det forsvinner jo ikke. Det bare samler seg i en stor haug der du stanser spaden. Og etter en stund vokser haugen seg så stor og tung at du må stanse spaden nærmere og nærmere. Til slutt er den så nært at du må klatre – høyt, vanskelig og lenge – for å komme deg forbi den. Dit er jeg vel i ferd med å komme nå. Tror jeg.

Det er visst på tide å begynne å klatre.

30. mars i år var den aller første Verdensdagen for bipolare lidelser. Den dagen hadde Bipolarforeninga i Trondheim et åpent møte der blant annet Rakel Aasprang, psykolog ved søvnklinikken, holdt et foredrag om bipolar lidelse og Bipolarklinikken i Trondheim. Det var helt tilfeldig at jeg fikk det med meg; jeg fikk opp arrangementet på facebook og tenkte at det kunne være interessant å få med seg. Andreas ble med, og vi dro sammen med et par andre venner som sliter med liknende psykiske vansker.

Bipolarforeningen hadde nok ikke drømt om at det skulle bli så stort oppmøte, for lokalet var alt for lite. Vi sto/satt som sild i tønne, og det var varmt og klamt, og lufta var grusomt tung. Derfor orket jeg ikke være der hele kvelden, men jeg fikk altså med meg dette foredraget, noe jeg er utrolig glad for.

Det var en veldig tosidig opplevelse; på den ene siden var det interessant å få litt mer informasjon om den sykdommen jeg har levd med i så mange år, men på den andre siden var det også veldig vondt og vanskelig å se det oppramset, svart på hvitt, alt som kjennetegner et menneske med bipolar lidelse i sine syke perioder.

Det var fryktelig vanskelig å høre og lese i store bokstaver alt det jeg har sett på som uspiselige personlighetstrekk og sider av meg selv som jeg skjemmes så fryktelig over, og som jeg uten hell har prøvd å forandre i alle de år. Man skulle kanskje tro at det var en enorm lettelse å se at dette er sykdom, og ikke noe jeg kan noe for, men det gjorde faktisk fryktelig vondt.

Jeg har brukt så mye tid på å analysere alt jeg har sagt og gjort i samvær med andre, tenkt så mye på hvordan «de andre» må se på meg etter å ha tilbragt noen timer med meg, og jeg har kjent så mye på skammen over å være den jeg er.

For meg er det så fryktelig, fryktelig vanskelig å være med på sosiale ting. Jeg bruker dager, uker, måneder på å forberede meg på å dra. De siste dagene går det som et mantra inne i hodet mitt: «Ikke snakk for mye! Ikke ta for mye plass! Ikke legg ukritisk ut om private ting andre ikke har noe med eller har noen interesse av! Ikke la andre se deg!»

Jeg leter etter unnskyldninger for å slippe, men jeg ender alltid opp med å være «flink pike» og dra likevel. Mens jeg er der bærer jeg nervene utenpå huden, og prøver å beskytte meg så godt jeg kan med å virke blid, sprudlende og selvsikker. Men når jeg er nervøs og har angst, da mister jeg alle former for filter, og det ryr ut av meg. Alle ordene; alt det jeg ikke skulle si denne gangen. Og jeg hører meg selv utenfra – fort, høyt, mye og altfor åpent – og jeg greier ikke å stoppe det.

Når jeg drar hjem begynner tankekjøret. Jeg repeterer hele kvelden inne i hodet mitt. Om og om og om igjen. Og det vokser og vokser; all skammen og skuffelsen over at det ble sånn denne gangen også, det skyller over meg i store bølger. Det kjennes som jeg skal drukne.

Og det tar aldri slutt! 

Det kan gå flere måneder før jeg nesten, men bare nesten, greier å legge det bak meg og gå videre.

Jeg ser meg selv i speilet hver dag og har lyst til å spy. Jeg greier ikke å forstå at noen holder ut med meg og kan elske meg. Jeg ser bare ei feit, stygg, slitsom og dum dame som er full av feil og mangler, og som har en personlighet som er så uspiselig at hun er umulig å like. Jeg lurer av og til på hvorfor folk i det hele tatt inviterer meg på noe som helst, og jeg konkluderer som oftest med at de gjør det av pliktfølelse.

Og innerst inne så VET jeg jo at det ikke er sånn! Folk ville ikke invitert meg om de ikke ville. Men jeg vet også at jeg har rett i at jeg er slitsom, prater for mye og er alt for åpen om ting. Jeg vet at jeg skremmer vekk mange når jeg er sånn.

Så satt jeg altså der, da… På dette foredraget der de beskrev hele meg i kulepunkt. Det var helt surrealistisk; det føltes som skammen skylte over meg samtidig som noe våknet i meg. Er dette sykdom? Er ikke dette meg? Alt det jeg har sett på som uspiselige personlighetstrekk – er det sykdom? Jeg ble helt satt ut. Jeg er så glad for at jeg befant meg helt bakerst i et hjørne, for jeg greide ikke å holde tårene tilbake.

Så ble jeg sint. Jeg var 25 år gammel da jeg fikk diagnosen bipolar 2; da hadde jeg vært syk i mange år allerede. Nå er jeg 42 år gammel, og i de 17 årene som er gått har jeg aldri forstått hva som er sykdom og hva som er meg. Jeg gikk i samtaler med psykiater i seks år; jeg fikk Lithium, vi snakket om oppveksten min og plasserte skylda for alt den førte med seg der den hører hjemme, vi snakket om hvordan jeg hadde det når jeg var på attføring og prøvde å komme meg i jobb for å bidra i samfunnet, vi snakket om hvordan jeg hadde det når jeg til slutt måtte gi opp og innse at jeg var for syk… Men aldri fikk jeg noen innføring i hva bipolar lidelse egentlig er.

Hvorfor i all verden har ingen lært meg noe om sykdommen min…!?

Når jeg har vært så dårlig at jeg ikke lenger har greid å holde hodet over vannet, og jeg har fått avslag på henvisninger til DPS poliklinikk fordi de hadde så mye å gjøre at de kun tok inn personer som var suicidale, hvorfor i all verden var det ingen som henviste meg til Bipolarklinikken? Hvorfor var det ikke engang noen som fortalte meg at klinikken i det hele tatt eksisterte og at de arrangerer kurs, både for bipolare og pårørende?

Det burde ikke komme som noe sjokk. Jeg har jo sett det før. Da min datter var 16 år gammel, ble utredet på BUP og fikk diagnosen PTSD, fikk vi beskjed om at de ikke hadde noe tilbud til henne. Hun fikk samtaler med en familieterapeut en gang hver 14.dag. Det var det de hadde å tilby…Hun ble bare dårligere og dårligere, men det virket ikke som de tok det særlig på alvor. Etter en stund fikk jeg en telefon fra ei venninne som hadde nevnt min datters behandlingssituasjon til en bekjent som var psykologiprofessor. Han kunne informere henne om at det finnes en traumepoliklinikk som behandler pasienter fra 16 år og oppover. Så da måtte jeg selv ringe til dem og snakke med dem, og der fikk jeg vite at alt hun trengte var ei henvisning. De hadde ikke venteliste engang, men tok inn pasienter fortløpende. Takk og lov for at hun ikke sto oppi alt dette alene.

Hvorfor er det sånn med psykiatrien er her i landet, at man selv må oppdage – helt tilfeldig – at det finnes slike tilbud?

Hadde jeg ikke vært på facebook hadde jeg ikke visst noe om arrangementet til Bipolarforeninga. Da hadde jeg ikke gått dit, jeg hadde ikke hørt foredraget, og jeg hadde fortsatt ikke visst at bipolarklinikken finnes. Heldigvis så var jeg der. Jeg fikk snakket med dem etter foredraget, og da fikk jeg vite at alt jeg trenger for å få plass på et kurs er en enkel henvisning på et par linjer der det står at jeg er bipolar 2 og ønsker plass. Tenk det. Enn om jeg hadde visst dette litt før; da hadde jeg kanskje forstått litt mer om hvorfor det er som det er, og kanskje fått litt hjelp til å finne metoder for å bremse opp litt når alle tankene flyr rundt i hodet mitt som en tornado.

Men nå er det altså på tide å begynne å klatre, og første skritt på veien var å be legen sende henvisning, så nå er det bare å vente på svar.

 

 

Mandagssukk

By , 23. mars 2015 09:34

mandagmorgenDette er en sånn dag. Jeg bare kjenner det på meg. En sånn crappy en som burde være over på en blunk, men som kommer til å vare en hel evighet.

En skulle tro at kroppen og huet var uthvilt første dagen etter helg, men sånn er det dessverre ikke for meg. Ikke denne gangen heller. Inni meg bor det en slem liten nisse som drar i alle nervetrådene mine, vrir dem rundt og slår blåknute på dem. Han går rundt fra rom til rom oppi huet mitt og roter – sørger for at ingenting ligger der det skal og alt er bare kaos. Han er en liten drittnisse, faktisk. mumle

Noen ganger lurer jeg seriøst på om det er noe galt med meg. Så husker jeg det; jeg er jo bipolar. *klaskipanna* Det er liksom ikke noe jeg går rundt og tenker på, ikke engang når jeg tar medisinene mine til tannpussen morgen og kveld. Det er blitt en refleks – akkurat som å gi fluortabletter til gullungen – det er «bare noe man gjør». Jeg glemmer at ikke alle gjør det. Ikke alle har behov for å knaske piller for å leve et tilnærmet normalt liv. Skjønt, normalt?

Det er dette jeg sliter med å forstå, men som kommer ramlende over meg en gang imellom: Er det et tilnærmet normalt liv? Går alle rundt med knuter i magen og vakuum i lungene? Griner alle når de tråkker på ellipsemaskina eller trener apparater på Impulse? Er det helt vanlig å våkne hver eneste morgen med hundreogørtogfjørti tanker i hodet og pustebesvær? Har alle «normale» mennesker sånne slemme nisser inni seg?

Eller er det denne nissen som er selveste Herr Bipolar? Og hvor mange gener har han eventuelt arvet etter sine slektinger Frøken Vanskelig Oppvekst og Herr Uflaks?

tantrumsmileyDet er slitsomt å være meg. Og fryktelig irriterende. Noen ganger har jeg bare lyst til å legge meg på bakken og sprelle i frustrasjon. Eller gå ut i skogen og brøle så høyt og sint at lungene eksploderer. Men det hadde vel tatt seg ut.

Hva med medisiner? Lamictal har forsåvidt gjort livet mitt bedre på mange måter. Jeg er ikke så ustabil lenger; jeg er ikke oppe om nettene for å male stua i en ny farge hver uke, og jeg ringer ikke mannen min i hysteri så han må løpe alt han kan for å komme seg hjem i redsel for at jeg skal gjøre meg noe, bare for å oppdage at jeg ikke er klar over at jeg har ringt engang… Sånn sett så har jo livene til dem rundt meg også blitt bedre.

Men Lamictal er ingen trylledrikk. Den tar ikke bort angsten. Den rydder ikke opp i hodet mitt. Den lar meg ikke gi slipp på det intense behovet mitt for å ha kontroll på alt til enhver tid. Den lar ikke magen min føle det hjernen min vet, nemlig at det jeg må slutte å føle at jeg har det hele og fulle ansvaret for folk, hendelser og faktorer jeg ikke råder over. Det kan heller ikke eliminere det faktum at jeg har fått servert mye mer crap enn de fleste andre her i livet.

Jeg hadde en lege som ville sette meg på flere medisiner en gang. Det var da jentene var små og jeg var alene med dem. Det var før Lamictal, og jeg hadde akkurat startet opp med Lithium. Legen mente jeg burde ta sovemedisiner for å få sove om natta, og angstdempende og beroligende piller for å holde ut dagene. Men jeg var alene med to små barn, og da ville det vært galskap å ta noe som fikk meg til å gå rundt som en zombie hele dagen og som gjorde at jeg sov så tungt om natta at jeg ikke ville våknet dersom noen av ungene trengte meg. I dag er jeg glad for det valget jeg tok. Sånne medisiner ville kanskje gitt meg ro, men de ville tatt fra meg så mye mer. Det å være helt tilstede for ungene, og det å føle at jeg ikke går glipp av barndommen deres, betyr alt for meg.

Jaja. Nok om det.

Jeg skal forsøke å komme meg gjennom dagen i dag med vettet i behold. Heldigvis står det nok på programmet til å holde meg i aktivitet, så dagen blir helt sikkert bedre etterhvert enn den startet.

Og i kveld er det syforening. Det er alltid en opptur! 

2015-03-22 12.12.31

 

Å leve med Bipolar 2

By , 15. desember 2013 16:44

Jeg tenkte jeg skulle si litt om hvordan det er å leve med denne lidelsen. Jeg har skrevet litt om det tidligere her, så om jeg gjentar meg selv litt, så får dere bare bære over med meg.

bipolar1Å leve med bipolar 2 er som å leve med en ekstra person som ikke bare har flyttet inn i huset sammen med deg og familien din, men som har krøpet inn under huden din og okkupert både kroppen din og huet ditt. En person som gjør hva den vil uten å ta hensyn til noen eller noe, og som slår seg fullstendig vrang og knuser alt den kommer over til de mest ubeleilige tider. Ikke at det noengang passer for noen å ha det sånn, da. Men enkelte dager er det mer slitsomt enn andre å måtte drasse rundt på denne okkupanten.

Som regel kommer det snikende. Det begynner ofte med en lett uro; en følelse av at noe ikke stemmer. Det er som om det er noe jeg burde fått til, og som kan få svært ubehagelige følger om jeg ikke får gjort noe med. Noen ganger begynner jeg å lete etter «feilen»; jeg forsøker å nøste opp tråden og løse opp floken, slik at jeg kan se etter løsninger. Det er som regel ikke særlig produktivt. Stort sett roter jeg det til skikkelig, og ender opp med å være enda uroligere og engsteligere enn da jeg startet. Det kommer helt an på om episoden settes i gang av en reell utfordring, eller om den kommer ut av det blå. Oftest er det det siste.

Det er som å sitte i et rom med huet fullt av forvirrende, kaotiske og destruktive følelser. Jeg vet at følelsene er fullstendig irrasjonelle, jeg er tross alt et intelligent menneske. Men følelser og fornuft befinner seg ikke i samme rom, og veien fra det ene rommet til det andre går gjennom en gedigen, fryktelig innviklet labyrint. Der kaver jeg og leter etter utgangen mens jeg kjemper mot at panikken skal ta overhånd. Etterhvert dreier ikke angsten seg lenger om den opprinnelige utfordringen, men om redselen for at jeg skal surre meg lenger og lenger inn i kaoset. Jeg har angst for selve angsten.

bipolar-bearVeien fra følelser til fornuft er ofte lang og kompleks. Jeg starter oppi huet med en litt kunstig oppstemthet og et overskudd av energi som ofte gjør meg kreativ, pratsom og kanskje både festlig og litt slitsom for dem rundt meg. Det varer sjelden særlig lenge. Etterhvert blander magen seg inn med en voksende klump som presser på lunger og magesekk, og som gjør at jeg blir tung og trist samtidig som jeg ikke greier å stoppe å være så aktiv. Dette er for meg den mest slitsomme fasen. Jeg holder på til jeg ramler rett i kjelleren, og det river og sliter i meg; den voldsomme energien i den ene enden og trangen til å ligge under dyna og gråte til puta er søkkvåt i den andre. Det er er det komplette kaos. Og det skjer på innsiden, der ingen ser det. Iallfall de som ikke kjenner meg så godt. Det er utrolig hvor flink man blir til å dekke over.

Det ender som regel med en tur i kjeller’n. Der alt er svart og kaldt og trangt og mørkt. Jeg føler en intens sorg, og aner ikke hva jeg sørger over. Kanskje er det det faktum at jeg ikke er som «alle andre»? Kanskje er det en sorg over det som kunne ha vært? Eller så er jeg bare så utslitt at det renner over. I denne fasen er jeg så sliten, så sliten. Jeg har ingen energi og vil bare sove og sove, til tross for at kroppen stritter imot tvert jeg legger huet på puta.

Den siste fasen, depresjonen, varer alltid lengst. Mens de første fasene kan vare fra noen dager til noen uker, så varer depresjonen mye lenger. Iallfall uker, noen ganger måneder.

bipolarninaEtterhvert ser man enden på labyrinten, og man finner tilbake til de klare tankene. Etter seks år i terapi har jeg greid å finne ut av den labyrinten litt raskere. Jeg har på en måte laget meg et kart. Noen ganger når jeg våkner greier jeg å «hilse» på lidelsen. Litt sånn «Hei, er du her igjen, ja? Det var ikke så trivelig. Håper du ikke blir så lenge denne gangen!». Det hjelper litt, og jeg greier å løsne opp i det før det tar overhånd. Andre ganger går det ikke.

Heldigvis har jeg god effekt av medisiner. Jeg står på 200 mg Lamictal per dag, fordelt på to doser; 100 mg om morgenen, 100 mg om kvelden. Medisinene har stabilisert meg godt; det går lenger mellom episodene, og når de kommer er de mye enklere å håndtere enn før. Lamictal fungerer ikke på samme måte som antidepressiva (som hever stemningsleiet), som for min del gjorde meg mye verre enn da jeg var umedisinert. Lamictal er derimot stemningsstabiliserende, og gir et mer jevnt følelsesmønster. Det har for meg vært mye mer effektivt enn f.eks Lithium, som jeg brukte i noen år fra jeg var 25 år gammel. Lithium er en tøff medisin. Jeg ble helt flat følelsesmessig, og ble fysisk uvel. Lamictal har derimot for min del gitt få bivirkninger, bortsett fra at jeg har blitt temmelig glemsk. Det er til å leve med.

Alkohol og Bipolar 2 er en dårlig kombo. Jeg er svært forsiktig med alkoholinntaket, og drikker sjelden mer enn et glass vin eller to. Det går flere år mellom hver gang jeg drikker meg full, og som regel angrer jeg etterpå. En kvelds rangel følges som regel av dager eller uker med uro og angst, og det er sjelden verdt det. Dessuten er jeg av den oppfatning at psykiske lidelser og rus ikke bør kombineres, og jeg føler at jeg skylder dem som tross alt lever med meg og psykdommen min at jeg holder meg så stabil som mulig for både min egen og deres del.

bpolar2

Nå har jeg fortalt hvordan jeg opplever livet som bipolar. Det er ikke sikkert alle med Bipolar 2 føler det på samme måte, men jeg antar det er fler enn meg som gjerne skulle vært den foruten.

Når man først har det, så er det iallfall greit å få et navn på faenskapet, slik at man kan få hjelp med det. Det er noe ordentlig dritt, men jeg lever nå med det som best jeg kan.

Hva er alternativet, liksom?

subtle-signs-of-bipolar-disorderWEB

Sorg og glede, frustrasjon og lettelse. Hånd i hånd.

By , 3. august 2013 11:45

good morningGod morgen, godtfolk!

(Evt god formiddag, avhengig av om dere er morgenfugler eller ei…)

Nå har vi akkurat spist en deilig storfrokost, og skal etterhvert gjøre oss klare til å gå på bursdagstur i Tusseløypa.

HURRA FOR EMILIE SOM FYLLER

5 Kjekt å feire bursdag på den måten.

Lite søl, ingen nevneverdig opprydding, og supergøy for både voksne og barn!

Så det glær vi oss te!

lykkelig

Amundsen. Litt sliten etter andre dag på sfoNå er det bare 17 dager igjen til Amundsen fyller seks også.

Det er dagen etter at han begynner på skolen, faktisk. To spennende storguttdager rett etter hverandre, og mormor (mamma) kommer fra Oslo for å feire med oss.

Jeg gleder meg til å vise henne huset. Hun kommer til å elske det! Vi har tross alt vokst opp i et sånt gammel, skeivt og skakt hus både mormor, hun og jeg, så hun vil nok føle seg hjemme her.

Det er så rart at han skal begynne på skolen allerede. Han er jo den aller minste babyen min…

Han kan ikke drive på og vokse opp så fort!

tantrumsmiley

Han har allerede hatt to dager på SFO. Han stortrives. Litt sliten etterpå; det tar på med så mye aktivitet på en gang etter tre måneder ferie.

Men, det var på tide han fikk leke litt med andre unger, og det blir nok litt mindre skummelt å begynne på skolen når han har  vært sammen med de andre i klassen (og mange andre fra skolen) et par-tre uker allerede.

Han er klar som et egg for å begynne på skolen.

smiley skoleSekken og pennalet er allerede pakket, og han har selv plukket ut ny skjorte som han skal ha på seg første dag. Han har lært at han må rekke opp hånda, og at man må sitte i ro ved pulten sin i timen. Og så liker han læreren sin veldig godt. I tillegg har han fått en fadder som skal begynne i femte klasse, og han er visst blitt den store helten. Det gjør det nok tryggere å begynne som en av to nye i klassen. De andre kjenner jo hverandre veldig godt fra før (gjennom barnehagen), mens Amundsen bare har vært sammen med dem på førskolegruppa en dag i uka i et par måneder før ferien.

hug meEllers så har det vært litt tøffe tak her hjemme den siste tiden, men det går mye bedre nå.

Orker ikke utbrodere det her, men enden på visa er at både jeg noen av barna mine trenger litt hjelp. I tillegg til at de har opplevd endel uheldige ting gjennom barndommen og ungdomstiden (utført av unevnte personer utenfor våre fire vegger, som har feilet grovt i omsorgsrollen), er jeg redd for at de skal ha arvet min crappy psyke.

Etter mange år med masing om utredninger og veiledning, så har vi endelig blitt hørt. Vi måtte flytte til en ny kommune før det endelig blir tatt tak i ting, så jeg kjenner at jeg er både lettet over at det skjer noe, trist fordi jeg vil at ungene mine skal slippe å ha det sånn, sint på meg selv for at jeg ikke har skjermet dem bedre under oppveksten, og sint på støtteapparatet i Trondheim som ikke har hørt våre skrik om hjelp i 14 år.

Og så er jeg lei av å være bipolar. Det er forferdelig slitsomt å kjempe sånn for å holde hodet over vannet hver gang noe blir vanskelig. Jeg har følt meg så alene i så mange år. Misforstå meg rett;  jeg har jo hatt både Andreas, ungene og gode venner i ryggen, men det er så kjipt å ikke bli sett og hørt av det offentlige; særlig når man veiver med armer og bein mens man skriker av sine lungers fulle kraft. Med ropert!

Men jeg er iallfall glad for at vi flyttet hit.

hybelAndrea skal flytte på hybel.

Hun blir jo 18 snart, og trenger å prøve å stå på egne bein litt.

Det blir veldig rart, men jeg ser at dette er noe hun trenger. Og hun får veiledning og den hjelpen hun har behov for nå, så jeg tror dette kan bli bra.

Men det er unektelig litt sårt, skummelt og vemodig at et barn flyr ut av redet. Hun har jo vært her i snart 18 år! Det føles som jeg «mister» en viktig del av meg selv.

Jeg venner meg vel til det. Hun skal jo bare bo åtte minutter unna med bil, og vi kommer til å besøke hverandre ofte.

smiley teeheeJeg er spent hvordan hybelen hennes ser ut etter et par måneder. Om den likner noe av det tenåringsrommene har hatt en tendens til å se ut her hjemme. Men jeg husker selv hvor utrolig rotete og grisete jeg var da jeg bodde hjemme, og hvor mye mer nøye jeg var da jeg flyttet på hybel. Det er liksom noe annet når man bor i sin egen kåk. Så dette greier hun vel fint, tenker jeg!

I helga har vi bare de to yngste hjemme. Andrea er i Oslo med sin tante, mens Kjerstin på Inderøya hos sin farmor og farfar. De koser seg nok begge to!

Nå skal vi dra om ikke lenge. Tussene ved Lavollen venter oss med pølser og forfriskninger, men før vi drar dit spilles det Ubongo ved kjøkkenbordet.

ubongo

KOSEHELG!

En ny dag truer…

By , 26. februar 2013 09:27

God morgen, godtfolk!

Klare for en ny dag?  :w00t:

Jeg vet ikke helt om jeg er det, altså… Det kjennes ut som jeg er påkjørt av toget eller noe.

morgengymnastikkOm det kommer av at jeg ikke har vært utendørs på evigheter, at jeg ikke har fått trent regelmessig på who-knows-how-long, at jeg har en kronisk infeksjon som gir meg dårlig nattesøvn for tida, at jeg på grunn av den hersens infeksjonen må spise antibiotika og andre ekle piller i en liten evighet fremover, eller om det er psyken som har bestemt seg for å trekke litt ekstra i nervene mine for tiden, det vites ikke.

Mest sannsynlig er det vel en kombinasjon. Sukk…

Vi får se om det lar seg fikse. Kanskje en god kopp te, et hjemmebakt rundstykke med brunost og verdens beste Amund Elias i armkroken gjør susen…?

Hvis ikke får jeg sette på litt fet musikk og danse Zumba på stuebordet. bryn

Egentlig burde jeg finne på noe å gjøre. Kalenderen er altfor tom denne uka. Det er en smule uvant. Jeg pleier å ha mengder med aktiviteter på planen som holder hodet mitt opptatt nok til å «glemme» å fucke med nervene mine. Nå er jeg stuck in here. Jeg venter bare på våren, så jeg kan være litt out there også. Om så bare ute i hagen for en stakket stund. Men det er håp i hengende snøre; det regner ute, og som vi lærte i barnehagen, så er det sånn at regn smelter snø. Weee!

Torsdag skal Amundsen i barnehagen igjen. Med mindre stingene og ruren faller av tidligere, og han kan være med på utedager i lavvo med barnehagen. I så fall skal han få gå dit allerede i morgen. Han gleder seg til å dra dit igjen. Det er nok ikke mindre kjipt for ham å være stuck i heimen enn det er for meg. Selv om vi koser oss veldig sammen, altså. :heart:

Jaja. Kanskje blir jeg frisk snart, kanskje venter sol og varme dager med turer i skog og mark, kanskje finner jeg tid til å trene snart, og kanskje bestemmer huet mitt seg for å la nervene mine ligge i fred snart. Vi får håpe det. I mellomtiden får vi klistre på oss solfjeset og skinne gjennom skyene.

Det kan jo hende dagen blir bedre enn man tror…? :wassat:

 

Updates fra galehuset

By , 3. november 2012 11:24

Ja, her har det vært liv i heimen den siste tiden. Ikke akkurat noe jeg føler for å legge ut på nett til alles beskuelse, men for å si det sånn: jeg har vært temmelig sliten, redd, lei meg og frustrert. Nå ser det derimot ut til at ting kan løse seg etterhvert. Noe er iallfall godt på vei.

Nå må ingen tro at det har noe med meg og Andreas å gjøre, altså. Han er min klippe, min helt og min aller beste venn. Han står støtt gjennom alle stormer, og elsker meg og alle ungene våre på en måte som tillater oss å prøve, feile og tryne så hardt som bare denne gjengen kan…

Nok om det.

Plutselig kom vinteren til Trøndelag. I sin fulle prakt. Noen ganger kan vinteren være utrolig vakker; spesielt når hagen min ser slik ut:

Men vinteren kan også være farlig… :cwy:

Her om dagen greide undertegnede, ubetvilsomt verdens største klossmajor, å skli på isen og lande på bakhodet så det smalt. Jepp. Det smalt. Så høyt at de bak kommenterte det. «Oi! Den hørte vi! Det SMALT når hodet ditt traff bakken!» Jotakk. Jeg kjente da det… Det var tross alt MITT hode. :wassat:

Men ikke nok med at jeg falt, jeg måtte selvfølgelig gjenta hele stuntet en gang til. Kun fem timer etterpå. Enda jeg hadde byttet til bedre sko med bedre såler og allting. På vei til bussen for å gå på medlemsmøte i Trondheim SV greide jeg å skli som i en Donaldfilm, lande på bakhodet og bli liggende en stakket stund. Jeg trodde huet mitt skulle eksplodere, vettu! Men jeg kom meg på bena igjen, og med huet i fatle under armen entret jeg bussen med Kjerstin som støttekontakt.

Jeg sjanglet meg avgårde  på møtet, en smule redusert. Flere av mine kamerater sa at om de ikke hadde visst bedre, ville de trodd jeg var fullstendig drita. Og de oppfordret på det sterkeste å ta turen innom legevakta på vei hjem. Det var jeg altså bare IKKE særlig interessert i!

Men etter å ha ankommet heimen igjen, og det gikk fullstendig rundt, det kjentes som om hjernen skulle tyte ut ører og nese, og kvalmen begynte for alvor å melde sin ankomst, så dro Andreas meg med til legevakta likevel.

Det var ikke noe alvorlig galt med meg, men jeg hadde fått en hjernerystelse, og fikk beskjed om å holde meg i ro en ukes tid. Fantastisk. Holde seg i ro… Med fire unger i huset og syforening på gang to dager etterpå…? Neh. Tro’kke det. Det er fysisk umulig for et menneske som meg å holde meg helt i ro.

Nå går alt så meget bedre.

Jeg svimer nå rundt her med lett hodepine og en verden som snurrer litt mer enn den bør, men i morgen er uka gått, så da forventer jeg at ubehaget fordufter med et trylleslag.

Simsalabim!  :blink:

Ellers så er jeg ferdig med noen strikkeprosjekter siden sist.

Islenderen til Andreas, for eksempel! :w00t:

Den satt jaggu langt inne, men den ble omsider ferdig.

Og det var verdt alt styret, for den lykkelige eier har brukt den hver dag siden den ble ferdig.

Ja, jeg overdriver ikke, altså; han har faktisk ikke latt den ligge en eneste dag (!) siden den ble ferdig den 29.september!

   :heart:    Fineste raddismannen min    :heart:

Nå trenger han iallfall ikke å fryse seg blå på skolen. Og da var målet nådd.

Ellers så har jeg strikket kjole til Noras lillesøster, Amalie, som fyller ett år om en uke. Det var opprinnelig en bestilling fra hennes mor, men jeg tenkte det heller fikk bli bursdagsgaven fra oss.

Den ble kjempesøt. Fargene er overhode ikke som på bildene under, for mobilkamera, dårlig lys og håpløs fotograf er en dårlig kombinasjon. Kjolen er mer gammelrosa/babyrosa, og er stikket i DROPS baby merino. Den heter Little sister’s dress, og du finner mønsteret her.

Amund Elias har også fått ny genser.

Den tredje ullgenseren for sesongen.

Først strikket jeg en islender. Den KLØR! *sukk*

Faktisk klødde det så fælt at han kjente det på magen, GJENNOM to lag med bomull!

Så strikket jeg Osloanorakken. Ikke like ille som islenderen, men fortsatt: den KLØR! *dobbeltsukk*

En dag ringte barnehagen og sa at han satt i en krok i gangen og gråt store, våte tårer, mens han koste med kanutten. ulykkelig var han. De fant frem en tynn fleecegenser fra skapet hans, og da gikk det bedre.

Så startet jeg altså opp på prosjekt kløfri genser. Valget falt på denne, og jeg brukte DROPS Merino Extra Fine.

Han har ikke kommet med en eneste klage. Den klør altså IKKE. *oh joy*

For noen dager siden startet jeg opp med kjole til meg selv.

I brun Nepal.

Jeg er snart ferdig med den, og jeg er spent på om den kommer til å passe. Tidligere har jeg måttet strikke i str XXL for å få på meg klærne, men nå strikker jeg i L. Jeg orker ikke strikke en hel kjole, med flettemønster hele veien (!), for så å se at den blir for stor om noen måneder, når jeg har gått ned alt jeg har planer om.

Hvilken størrelse jeg bruker i dag er uvisst. Jeg har gått ned 19,2 kilo, og er veldig fornøyd. Men det er fortsatt 9 kilo igjen til jeg har nådd målet mitt. Hvilket er en maksimumsvekt med tanke på at jeg ønsker meg en bukplastikkoperasjon.

Men nå veier jeg 83,3 kilo, og det er mange smørpakker siden jeg var feit. Nå er jeg «bare» overvektig, med en bmi på 27,84.

Sånn er altså ståa per idag. I går var vi på skolepolitisk debatt mellom Venstres leder Trine Skei Grande og vår egen kjære Snorre Valen. En debatt jeg syns Snorre vant med god margin. Det var driiiitgøy!

Ungene var spredt for alle vinder, foruten Kjerstinsnuppa mi, som ikke uventet var på debatten. Andrea var på bursdagsfest, Nora hos oldemor Nora, og Amund Elias koste seg hos morfar og bestemor. Det hadde han gledet seg til! Spesielt siden onkel Steinar (14) og onkel Torbjørn (17) er de store heltene.

Nå er det vel på tide å hente dem, og så kanskje nyte det fine været. MED BRODDER!!! :blush:

Mitt liv som ubrukbar…

By , 26. august 2011 21:22

Da er hverdagen igang for fullt.

Jentene går på skolen og leser seg store og kloke, mannen studerer seg vis og interessant, og jeg…

Ja, hva gjør nå egentlig jeg…? :wassat:

Jeg ser på tv. Det gjør meg hverken større eller klokere.

Jeg hekler og strikker. Ikke blir jeg særlig visere av det, og ikke føler jeg at det gjør meg spesielt interessant heller.

Jeg drikker te, men det eneste som skjer er at jeg løper flere turer på do.

Jeg kunne ha vasket huset litt oftere, slik at det var rent og pent her til resten av bunchen kom hjem fra skolene sine (og barnehagen), men dårlig rygg og betente muskler gir meg ikke lov.

Jeg burde sikkert funnet meg en litt nyttigere hobby, og det har jeg vel gjort også. Jeg har meldt meg inn i SV, og syns det er interessant og givende å gå på møter og å følge valgkampen. Men hvilken nytte har de av meg…? Ikke kan jeg å diskutere. Jeg finner ikke ordene. Ikke tør jeg si imot folk heller. Ikke dem som ser selvsikre og sterke ut. Jeg er dømt til å tape enhver debatt. Resonnementene mine er klare og forståelige, men jeg får dem ikke ut. Jeg er bare ubrukbart daukjøtt. Rekkefyll, om du vil. Likevel velger jeg å være med. De trenger kanskje rekkefyll også.

Mannen har altså begynt på HiST. Der skal han lese og studere, diskutere og samarbeide. Han skal bli lærer.

Det er fler enn han som skal bli lærere. De går på HiST de også. De blir nok sikkert en fin gjeng.

Jeg syns det er skummelt. 

Tenk om han syns de er mer spennende enn oss her hjemme?

Tenk om det går noen fine damer der…? Noen som ikke er feite eller gamle, og som ikke har sekken full av tunge dager, tårer, angst og smerte…?

Tenk om jeg ikke greier å måle meg mot det han opplever på skolen?

Tenk om…?

Egentlig er jeg glad for at han går på skole. Han er lykkelig. Og han kommer hjem med overskudd og smil. Det er ham vel unt.

Han vet jeg er redd. Og han vet jeg syns det er skummelt. Derfor gir han meg mye av overskuddet, mange av smilene. Og det hjelper litt. På sikt hjelper det mye.

:heart:

Jeg er fortsatt ubrukbar. Ikke kan jeg jobbe. Ikke greier jeg å holde huset rent og pent. Hadde jeg bare greid å slanke meg 30 kilo, så kunne jeg kanskje gjort meg på utstilling i det minste! Men jeg greier ikke det heller.

Nå høres det sikkert ut som jeg er skikkelig, skikkelig emo. Jeg er ikke det, altså! Jeg er ikke så lei meg som det høres ut. Jeg har vel avfunnet meg med min ubrukbarhet. Innsett at jeg ikke duger til mer enn håndarbeid, matpakkepakking og pjusking.

Men noen må smøre matpakker og pjuske mann og sønn under bena også! :wink:

Noen må blåse på såre knær når sykkelen velta.

Noen må ligge ved siden av og synge nattasanger.

Noen må strikke luer og votter til kalde små ører og fingre.

Noen må holde hånda når man går med lilleprinsen til barnehagen.

Noen må stryke panna når storeprinsessa har nåleskrekk og må på sykehuset og legge inn veneflon.

Noen må trøste når gutter er vrange og venninner snur ryggen til.

*******

Noen er kanskje ikke så ubrukbare likevel? :ermm:

Årets nest siste dag

By , 30. desember 2010 13:02

Jeg vet ikke om det er fordi vi er ved et årsskifte; om det har  å gjøre med at noe snart er forbi. Om det er tanken på det som har vært og usikkerheten på hva som skal komme som utløser det.

Men faktum er at vemodet faller over meg. Vemod og en slags tristhet jeg ikke greier å forklare. Og angst. Angst for noe tåkelagt og diffust. Noe jeg ikke helt greier å få taket på.

Det er vel monsteret som prøver seg igjen. Prøver å vippe meg av pinnen. Få meg av sporet og inn på en kronglete sti som fører meg gjennom den mørke skogen, hele den lange veien til stupet.

Jeg vil ikke.

Vil ikke la meg lede.

Vil ikke la meg suge inn i den evige spiralen av angst og smerte.

Vil ikke kjenne på at det river sjelen min i filler.

Vil ikke la det styre meg.

Vil ikke la det bestemme hvordan jeg skal ha det.

Jeg vil ikke…

*******

Regntid

By , 1. juli 2010 08:09

Regntid.

Det bøtter ned.

Ute.

Og inni.

Tårer som ikke slipper ut av smilende øyne

renner innover og drukner sjelen.

Hjertet banker forskremt.

Uten kontroll.

Lungene har tvangstrøye på.

Får ikke puste!

Huden brenner

men jeg fryser.

Sammenknepne øyne.

Ser ikke stjernene som skinner rundt meg.

Selv om jeg vet de er der…

Om jeg faller,

fanger de meg med en gang?

Kjenner sola varme

og vinden hviske

på puta ved siden av meg.

Om jeg åpner øynene,

vil sola varme meg?

Vil vinden slippe lungene mine fri og fylle dem med luft?

Vil du holde hjertet mitt og gi det trygghet?

Er det greit om jeg gråter nå?

Regntid.

Ute.

Same shit, different day…

By , 10. juni 2010 09:01

MAN FØLER SEG TIL TIDER SÅNN PASSE CRAPPY

Sliten.

Syk.

Stygg.

Tiltaksløs.

Engstelig.

Rar.

Jeg burde bli flinkere til å huske å ta gærningpillen min om kvelden.

SOLA SKINNER IALLFALL!

*YeeeY! lizZm*

Og så er streiken over. Dvs at ungene er igang med skole igjen. Bortsett fra Andrea, da. Akkurat idag. Hun har visst avspasering for ett eller annet. Det er jo en liten opptur.

Så kan vi sitte ute i hagen og slange oss.

Frem med strikketøy og solkrem!!!

Jeg lurer på om jeg skal dra en Sookie;

krølle meg sammen i en altfor liten stol og slenge øret over armlenet.

«Snook Doggy Dogg»

Panorama Theme by Themocracy

This site is protected by WP-CopyRightPro