Posts tagged: bipolar 2

Frustrert

By , 10. april 2016 21:06

Dette innlegget har jeg tenkt en stund på om jeg skulle skrive eller ikke.

Det ser visst ut som det blir skrevet. 

Det er ganske lenge siden jeg skrev noe om min hverdag med bipolar lidelse. Det er liksom en del av meg som jeg har skubbet unna i en lang periode der andre utfordringer har føltes mer prekære og viktige, men er det noe jeg har lært gjennom alle disse årene med psykisk sykdom, så er det at det sjelden lønner seg å skubbe noe som helst unna. Det forsvinner jo ikke. Det bare samler seg i en stor haug der du stanser spaden. Og etter en stund vokser haugen seg så stor og tung at du må stanse spaden nærmere og nærmere. Til slutt er den så nært at du må klatre – høyt, vanskelig og lenge – for å komme deg forbi den. Dit er jeg vel i ferd med å komme nå. Tror jeg.

Det er visst på tide å begynne å klatre.

30. mars i år var den aller første Verdensdagen for bipolare lidelser. Den dagen hadde Bipolarforeninga i Trondheim et åpent møte der blant annet Rakel Aasprang, psykolog ved søvnklinikken, holdt et foredrag om bipolar lidelse og Bipolarklinikken i Trondheim. Det var helt tilfeldig at jeg fikk det med meg; jeg fikk opp arrangementet på facebook og tenkte at det kunne være interessant å få med seg. Andreas ble med, og vi dro sammen med et par andre venner som sliter med liknende psykiske vansker.

Bipolarforeningen hadde nok ikke drømt om at det skulle bli så stort oppmøte, for lokalet var alt for lite. Vi sto/satt som sild i tønne, og det var varmt og klamt, og lufta var grusomt tung. Derfor orket jeg ikke være der hele kvelden, men jeg fikk altså med meg dette foredraget, noe jeg er utrolig glad for.

Det var en veldig tosidig opplevelse; på den ene siden var det interessant å få litt mer informasjon om den sykdommen jeg har levd med i så mange år, men på den andre siden var det også veldig vondt og vanskelig å se det oppramset, svart på hvitt, alt som kjennetegner et menneske med bipolar lidelse i sine syke perioder.

Det var fryktelig vanskelig å høre og lese i store bokstaver alt det jeg har sett på som uspiselige personlighetstrekk og sider av meg selv som jeg skjemmes så fryktelig over, og som jeg uten hell har prøvd å forandre i alle de år. Man skulle kanskje tro at det var en enorm lettelse å se at dette er sykdom, og ikke noe jeg kan noe for, men det gjorde faktisk fryktelig vondt.

Jeg har brukt så mye tid på å analysere alt jeg har sagt og gjort i samvær med andre, tenkt så mye på hvordan «de andre» må se på meg etter å ha tilbragt noen timer med meg, og jeg har kjent så mye på skammen over å være den jeg er.

For meg er det så fryktelig, fryktelig vanskelig å være med på sosiale ting. Jeg bruker dager, uker, måneder på å forberede meg på å dra. De siste dagene går det som et mantra inne i hodet mitt: «Ikke snakk for mye! Ikke ta for mye plass! Ikke legg ukritisk ut om private ting andre ikke har noe med eller har noen interesse av! Ikke la andre se deg!»

Jeg leter etter unnskyldninger for å slippe, men jeg ender alltid opp med å være «flink pike» og dra likevel. Mens jeg er der bærer jeg nervene utenpå huden, og prøver å beskytte meg så godt jeg kan med å virke blid, sprudlende og selvsikker. Men når jeg er nervøs og har angst, da mister jeg alle former for filter, og det ryr ut av meg. Alle ordene; alt det jeg ikke skulle si denne gangen. Og jeg hører meg selv utenfra – fort, høyt, mye og altfor åpent – og jeg greier ikke å stoppe det.

Når jeg drar hjem begynner tankekjøret. Jeg repeterer hele kvelden inne i hodet mitt. Om og om og om igjen. Og det vokser og vokser; all skammen og skuffelsen over at det ble sånn denne gangen også, det skyller over meg i store bølger. Det kjennes som jeg skal drukne.

Og det tar aldri slutt! 

Det kan gå flere måneder før jeg nesten, men bare nesten, greier å legge det bak meg og gå videre.

Jeg ser meg selv i speilet hver dag og har lyst til å spy. Jeg greier ikke å forstå at noen holder ut med meg og kan elske meg. Jeg ser bare ei feit, stygg, slitsom og dum dame som er full av feil og mangler, og som har en personlighet som er så uspiselig at hun er umulig å like. Jeg lurer av og til på hvorfor folk i det hele tatt inviterer meg på noe som helst, og jeg konkluderer som oftest med at de gjør det av pliktfølelse.

Og innerst inne så VET jeg jo at det ikke er sånn! Folk ville ikke invitert meg om de ikke ville. Men jeg vet også at jeg har rett i at jeg er slitsom, prater for mye og er alt for åpen om ting. Jeg vet at jeg skremmer vekk mange når jeg er sånn.

Så satt jeg altså der, da… På dette foredraget der de beskrev hele meg i kulepunkt. Det var helt surrealistisk; det føltes som skammen skylte over meg samtidig som noe våknet i meg. Er dette sykdom? Er ikke dette meg? Alt det jeg har sett på som uspiselige personlighetstrekk – er det sykdom? Jeg ble helt satt ut. Jeg er så glad for at jeg befant meg helt bakerst i et hjørne, for jeg greide ikke å holde tårene tilbake.

Så ble jeg sint. Jeg var 25 år gammel da jeg fikk diagnosen bipolar 2; da hadde jeg vært syk i mange år allerede. Nå er jeg 42 år gammel, og i de 17 årene som er gått har jeg aldri forstått hva som er sykdom og hva som er meg. Jeg gikk i samtaler med psykiater i seks år; jeg fikk Lithium, vi snakket om oppveksten min og plasserte skylda for alt den førte med seg der den hører hjemme, vi snakket om hvordan jeg hadde det når jeg var på attføring og prøvde å komme meg i jobb for å bidra i samfunnet, vi snakket om hvordan jeg hadde det når jeg til slutt måtte gi opp og innse at jeg var for syk… Men aldri fikk jeg noen innføring i hva bipolar lidelse egentlig er.

Hvorfor i all verden har ingen lært meg noe om sykdommen min…!?

Når jeg har vært så dårlig at jeg ikke lenger har greid å holde hodet over vannet, og jeg har fått avslag på henvisninger til DPS poliklinikk fordi de hadde så mye å gjøre at de kun tok inn personer som var suicidale, hvorfor i all verden var det ingen som henviste meg til Bipolarklinikken? Hvorfor var det ikke engang noen som fortalte meg at klinikken i det hele tatt eksisterte og at de arrangerer kurs, både for bipolare og pårørende?

Det burde ikke komme som noe sjokk. Jeg har jo sett det før. Da min datter var 16 år gammel, ble utredet på BUP og fikk diagnosen PTSD, fikk vi beskjed om at de ikke hadde noe tilbud til henne. Hun fikk samtaler med en familieterapeut en gang hver 14.dag. Det var det de hadde å tilby…Hun ble bare dårligere og dårligere, men det virket ikke som de tok det særlig på alvor. Etter en stund fikk jeg en telefon fra ei venninne som hadde nevnt min datters behandlingssituasjon til en bekjent som var psykologiprofessor. Han kunne informere henne om at det finnes en traumepoliklinikk som behandler pasienter fra 16 år og oppover. Så da måtte jeg selv ringe til dem og snakke med dem, og der fikk jeg vite at alt hun trengte var ei henvisning. De hadde ikke venteliste engang, men tok inn pasienter fortløpende. Takk og lov for at hun ikke sto oppi alt dette alene.

Hvorfor er det sånn med psykiatrien er her i landet, at man selv må oppdage – helt tilfeldig – at det finnes slike tilbud?

Hadde jeg ikke vært på facebook hadde jeg ikke visst noe om arrangementet til Bipolarforeninga. Da hadde jeg ikke gått dit, jeg hadde ikke hørt foredraget, og jeg hadde fortsatt ikke visst at bipolarklinikken finnes. Heldigvis så var jeg der. Jeg fikk snakket med dem etter foredraget, og da fikk jeg vite at alt jeg trenger for å få plass på et kurs er en enkel henvisning på et par linjer der det står at jeg er bipolar 2 og ønsker plass. Tenk det. Enn om jeg hadde visst dette litt før; da hadde jeg kanskje forstått litt mer om hvorfor det er som det er, og kanskje fått litt hjelp til å finne metoder for å bremse opp litt når alle tankene flyr rundt i hodet mitt som en tornado.

Men nå er det altså på tide å begynne å klatre, og første skritt på veien var å be legen sende henvisning, så nå er det bare å vente på svar.

 

 

Mandagssukk

By , 23. mars 2015 09:34

mandagmorgenDette er en sånn dag. Jeg bare kjenner det på meg. En sånn crappy en som burde være over på en blunk, men som kommer til å vare en hel evighet.

En skulle tro at kroppen og huet var uthvilt første dagen etter helg, men sånn er det dessverre ikke for meg. Ikke denne gangen heller. Inni meg bor det en slem liten nisse som drar i alle nervetrådene mine, vrir dem rundt og slår blåknute på dem. Han går rundt fra rom til rom oppi huet mitt og roter – sørger for at ingenting ligger der det skal og alt er bare kaos. Han er en liten drittnisse, faktisk. mumle

Noen ganger lurer jeg seriøst på om det er noe galt med meg. Så husker jeg det; jeg er jo bipolar. *klaskipanna* Det er liksom ikke noe jeg går rundt og tenker på, ikke engang når jeg tar medisinene mine til tannpussen morgen og kveld. Det er blitt en refleks – akkurat som å gi fluortabletter til gullungen – det er «bare noe man gjør». Jeg glemmer at ikke alle gjør det. Ikke alle har behov for å knaske piller for å leve et tilnærmet normalt liv. Skjønt, normalt?

Det er dette jeg sliter med å forstå, men som kommer ramlende over meg en gang imellom: Er det et tilnærmet normalt liv? Går alle rundt med knuter i magen og vakuum i lungene? Griner alle når de tråkker på ellipsemaskina eller trener apparater på Impulse? Er det helt vanlig å våkne hver eneste morgen med hundreogørtogfjørti tanker i hodet og pustebesvær? Har alle «normale» mennesker sånne slemme nisser inni seg?

Eller er det denne nissen som er selveste Herr Bipolar? Og hvor mange gener har han eventuelt arvet etter sine slektinger Frøken Vanskelig Oppvekst og Herr Uflaks?

tantrumsmileyDet er slitsomt å være meg. Og fryktelig irriterende. Noen ganger har jeg bare lyst til å legge meg på bakken og sprelle i frustrasjon. Eller gå ut i skogen og brøle så høyt og sint at lungene eksploderer. Men det hadde vel tatt seg ut.

Hva med medisiner? Lamictal har forsåvidt gjort livet mitt bedre på mange måter. Jeg er ikke så ustabil lenger; jeg er ikke oppe om nettene for å male stua i en ny farge hver uke, og jeg ringer ikke mannen min i hysteri så han må løpe alt han kan for å komme seg hjem i redsel for at jeg skal gjøre meg noe, bare for å oppdage at jeg ikke er klar over at jeg har ringt engang… Sånn sett så har jo livene til dem rundt meg også blitt bedre.

Men Lamictal er ingen trylledrikk. Den tar ikke bort angsten. Den rydder ikke opp i hodet mitt. Den lar meg ikke gi slipp på det intense behovet mitt for å ha kontroll på alt til enhver tid. Den lar ikke magen min føle det hjernen min vet, nemlig at det jeg må slutte å føle at jeg har det hele og fulle ansvaret for folk, hendelser og faktorer jeg ikke råder over. Det kan heller ikke eliminere det faktum at jeg har fått servert mye mer crap enn de fleste andre her i livet.

Jeg hadde en lege som ville sette meg på flere medisiner en gang. Det var da jentene var små og jeg var alene med dem. Det var før Lamictal, og jeg hadde akkurat startet opp med Lithium. Legen mente jeg burde ta sovemedisiner for å få sove om natta, og angstdempende og beroligende piller for å holde ut dagene. Men jeg var alene med to små barn, og da ville det vært galskap å ta noe som fikk meg til å gå rundt som en zombie hele dagen og som gjorde at jeg sov så tungt om natta at jeg ikke ville våknet dersom noen av ungene trengte meg. I dag er jeg glad for det valget jeg tok. Sånne medisiner ville kanskje gitt meg ro, men de ville tatt fra meg så mye mer. Det å være helt tilstede for ungene, og det å føle at jeg ikke går glipp av barndommen deres, betyr alt for meg.

Jaja. Nok om det.

Jeg skal forsøke å komme meg gjennom dagen i dag med vettet i behold. Heldigvis står det nok på programmet til å holde meg i aktivitet, så dagen blir helt sikkert bedre etterhvert enn den startet.

Og i kveld er det syforening. Det er alltid en opptur! 

2015-03-22 12.12.31

 

Å leve med Bipolar 2

By , 15. desember 2013 16:44

Jeg tenkte jeg skulle si litt om hvordan det er å leve med denne lidelsen. Jeg har skrevet litt om det tidligere her, så om jeg gjentar meg selv litt, så får dere bare bære over med meg.

bipolar1Å leve med bipolar 2 er som å leve med en ekstra person som ikke bare har flyttet inn i huset sammen med deg og familien din, men som har krøpet inn under huden din og okkupert både kroppen din og huet ditt. En person som gjør hva den vil uten å ta hensyn til noen eller noe, og som slår seg fullstendig vrang og knuser alt den kommer over til de mest ubeleilige tider. Ikke at det noengang passer for noen å ha det sånn, da. Men enkelte dager er det mer slitsomt enn andre å måtte drasse rundt på denne okkupanten.

Som regel kommer det snikende. Det begynner ofte med en lett uro; en følelse av at noe ikke stemmer. Det er som om det er noe jeg burde fått til, og som kan få svært ubehagelige følger om jeg ikke får gjort noe med. Noen ganger begynner jeg å lete etter «feilen»; jeg forsøker å nøste opp tråden og løse opp floken, slik at jeg kan se etter løsninger. Det er som regel ikke særlig produktivt. Stort sett roter jeg det til skikkelig, og ender opp med å være enda uroligere og engsteligere enn da jeg startet. Det kommer helt an på om episoden settes i gang av en reell utfordring, eller om den kommer ut av det blå. Oftest er det det siste.

Det er som å sitte i et rom med huet fullt av forvirrende, kaotiske og destruktive følelser. Jeg vet at følelsene er fullstendig irrasjonelle, jeg er tross alt et intelligent menneske. Men følelser og fornuft befinner seg ikke i samme rom, og veien fra det ene rommet til det andre går gjennom en gedigen, fryktelig innviklet labyrint. Der kaver jeg og leter etter utgangen mens jeg kjemper mot at panikken skal ta overhånd. Etterhvert dreier ikke angsten seg lenger om den opprinnelige utfordringen, men om redselen for at jeg skal surre meg lenger og lenger inn i kaoset. Jeg har angst for selve angsten.

bipolar-bearVeien fra følelser til fornuft er ofte lang og kompleks. Jeg starter oppi huet med en litt kunstig oppstemthet og et overskudd av energi som ofte gjør meg kreativ, pratsom og kanskje både festlig og litt slitsom for dem rundt meg. Det varer sjelden særlig lenge. Etterhvert blander magen seg inn med en voksende klump som presser på lunger og magesekk, og som gjør at jeg blir tung og trist samtidig som jeg ikke greier å stoppe å være så aktiv. Dette er for meg den mest slitsomme fasen. Jeg holder på til jeg ramler rett i kjelleren, og det river og sliter i meg; den voldsomme energien i den ene enden og trangen til å ligge under dyna og gråte til puta er søkkvåt i den andre. Det er er det komplette kaos. Og det skjer på innsiden, der ingen ser det. Iallfall de som ikke kjenner meg så godt. Det er utrolig hvor flink man blir til å dekke over.

Det ender som regel med en tur i kjeller’n. Der alt er svart og kaldt og trangt og mørkt. Jeg føler en intens sorg, og aner ikke hva jeg sørger over. Kanskje er det det faktum at jeg ikke er som «alle andre»? Kanskje er det en sorg over det som kunne ha vært? Eller så er jeg bare så utslitt at det renner over. I denne fasen er jeg så sliten, så sliten. Jeg har ingen energi og vil bare sove og sove, til tross for at kroppen stritter imot tvert jeg legger huet på puta.

Den siste fasen, depresjonen, varer alltid lengst. Mens de første fasene kan vare fra noen dager til noen uker, så varer depresjonen mye lenger. Iallfall uker, noen ganger måneder.

bipolarninaEtterhvert ser man enden på labyrinten, og man finner tilbake til de klare tankene. Etter seks år i terapi har jeg greid å finne ut av den labyrinten litt raskere. Jeg har på en måte laget meg et kart. Noen ganger når jeg våkner greier jeg å «hilse» på lidelsen. Litt sånn «Hei, er du her igjen, ja? Det var ikke så trivelig. Håper du ikke blir så lenge denne gangen!». Det hjelper litt, og jeg greier å løsne opp i det før det tar overhånd. Andre ganger går det ikke.

Heldigvis har jeg god effekt av medisiner. Jeg står på 200 mg Lamictal per dag, fordelt på to doser; 100 mg om morgenen, 100 mg om kvelden. Medisinene har stabilisert meg godt; det går lenger mellom episodene, og når de kommer er de mye enklere å håndtere enn før. Lamictal fungerer ikke på samme måte som antidepressiva (som hever stemningsleiet), som for min del gjorde meg mye verre enn da jeg var umedisinert. Lamictal er derimot stemningsstabiliserende, og gir et mer jevnt følelsesmønster. Det har for meg vært mye mer effektivt enn f.eks Lithium, som jeg brukte i noen år fra jeg var 25 år gammel. Lithium er en tøff medisin. Jeg ble helt flat følelsesmessig, og ble fysisk uvel. Lamictal har derimot for min del gitt få bivirkninger, bortsett fra at jeg har blitt temmelig glemsk. Det er til å leve med.

Alkohol og Bipolar 2 er en dårlig kombo. Jeg er svært forsiktig med alkoholinntaket, og drikker sjelden mer enn et glass vin eller to. Det går flere år mellom hver gang jeg drikker meg full, og som regel angrer jeg etterpå. En kvelds rangel følges som regel av dager eller uker med uro og angst, og det er sjelden verdt det. Dessuten er jeg av den oppfatning at psykiske lidelser og rus ikke bør kombineres, og jeg føler at jeg skylder dem som tross alt lever med meg og psykdommen min at jeg holder meg så stabil som mulig for både min egen og deres del.

bpolar2

Nå har jeg fortalt hvordan jeg opplever livet som bipolar. Det er ikke sikkert alle med Bipolar 2 føler det på samme måte, men jeg antar det er fler enn meg som gjerne skulle vært den foruten.

Når man først har det, så er det iallfall greit å få et navn på faenskapet, slik at man kan få hjelp med det. Det er noe ordentlig dritt, men jeg lever nå med det som best jeg kan.

Hva er alternativet, liksom?

subtle-signs-of-bipolar-disorderWEB

Panorama Theme by Themocracy

This site is protected by WP-CopyRightPro