Posts tagged: Galskap – bipolar dagbok

Frustrert

By , 10. april 2016 21:06

Dette innlegget har jeg tenkt en stund på om jeg skulle skrive eller ikke.

Det ser visst ut som det blir skrevet. 

Det er ganske lenge siden jeg skrev noe om min hverdag med bipolar lidelse. Det er liksom en del av meg som jeg har skubbet unna i en lang periode der andre utfordringer har føltes mer prekære og viktige, men er det noe jeg har lært gjennom alle disse årene med psykisk sykdom, så er det at det sjelden lønner seg å skubbe noe som helst unna. Det forsvinner jo ikke. Det bare samler seg i en stor haug der du stanser spaden. Og etter en stund vokser haugen seg så stor og tung at du må stanse spaden nærmere og nærmere. Til slutt er den så nært at du må klatre – høyt, vanskelig og lenge – for å komme deg forbi den. Dit er jeg vel i ferd med å komme nå. Tror jeg.

Det er visst på tide å begynne å klatre.

30. mars i år var den aller første Verdensdagen for bipolare lidelser. Den dagen hadde Bipolarforeninga i Trondheim et åpent møte der blant annet Rakel Aasprang, psykolog ved søvnklinikken, holdt et foredrag om bipolar lidelse og Bipolarklinikken i Trondheim. Det var helt tilfeldig at jeg fikk det med meg; jeg fikk opp arrangementet på facebook og tenkte at det kunne være interessant å få med seg. Andreas ble med, og vi dro sammen med et par andre venner som sliter med liknende psykiske vansker.

Bipolarforeningen hadde nok ikke drømt om at det skulle bli så stort oppmøte, for lokalet var alt for lite. Vi sto/satt som sild i tønne, og det var varmt og klamt, og lufta var grusomt tung. Derfor orket jeg ikke være der hele kvelden, men jeg fikk altså med meg dette foredraget, noe jeg er utrolig glad for.

Det var en veldig tosidig opplevelse; på den ene siden var det interessant å få litt mer informasjon om den sykdommen jeg har levd med i så mange år, men på den andre siden var det også veldig vondt og vanskelig å se det oppramset, svart på hvitt, alt som kjennetegner et menneske med bipolar lidelse i sine syke perioder.

Det var fryktelig vanskelig å høre og lese i store bokstaver alt det jeg har sett på som uspiselige personlighetstrekk og sider av meg selv som jeg skjemmes så fryktelig over, og som jeg uten hell har prøvd å forandre i alle de år. Man skulle kanskje tro at det var en enorm lettelse å se at dette er sykdom, og ikke noe jeg kan noe for, men det gjorde faktisk fryktelig vondt.

Jeg har brukt så mye tid på å analysere alt jeg har sagt og gjort i samvær med andre, tenkt så mye på hvordan «de andre» må se på meg etter å ha tilbragt noen timer med meg, og jeg har kjent så mye på skammen over å være den jeg er.

For meg er det så fryktelig, fryktelig vanskelig å være med på sosiale ting. Jeg bruker dager, uker, måneder på å forberede meg på å dra. De siste dagene går det som et mantra inne i hodet mitt: «Ikke snakk for mye! Ikke ta for mye plass! Ikke legg ukritisk ut om private ting andre ikke har noe med eller har noen interesse av! Ikke la andre se deg!»

Jeg leter etter unnskyldninger for å slippe, men jeg ender alltid opp med å være «flink pike» og dra likevel. Mens jeg er der bærer jeg nervene utenpå huden, og prøver å beskytte meg så godt jeg kan med å virke blid, sprudlende og selvsikker. Men når jeg er nervøs og har angst, da mister jeg alle former for filter, og det ryr ut av meg. Alle ordene; alt det jeg ikke skulle si denne gangen. Og jeg hører meg selv utenfra – fort, høyt, mye og altfor åpent – og jeg greier ikke å stoppe det.

Når jeg drar hjem begynner tankekjøret. Jeg repeterer hele kvelden inne i hodet mitt. Om og om og om igjen. Og det vokser og vokser; all skammen og skuffelsen over at det ble sånn denne gangen også, det skyller over meg i store bølger. Det kjennes som jeg skal drukne.

Og det tar aldri slutt! 

Det kan gå flere måneder før jeg nesten, men bare nesten, greier å legge det bak meg og gå videre.

Jeg ser meg selv i speilet hver dag og har lyst til å spy. Jeg greier ikke å forstå at noen holder ut med meg og kan elske meg. Jeg ser bare ei feit, stygg, slitsom og dum dame som er full av feil og mangler, og som har en personlighet som er så uspiselig at hun er umulig å like. Jeg lurer av og til på hvorfor folk i det hele tatt inviterer meg på noe som helst, og jeg konkluderer som oftest med at de gjør det av pliktfølelse.

Og innerst inne så VET jeg jo at det ikke er sånn! Folk ville ikke invitert meg om de ikke ville. Men jeg vet også at jeg har rett i at jeg er slitsom, prater for mye og er alt for åpen om ting. Jeg vet at jeg skremmer vekk mange når jeg er sånn.

Så satt jeg altså der, da… På dette foredraget der de beskrev hele meg i kulepunkt. Det var helt surrealistisk; det føltes som skammen skylte over meg samtidig som noe våknet i meg. Er dette sykdom? Er ikke dette meg? Alt det jeg har sett på som uspiselige personlighetstrekk – er det sykdom? Jeg ble helt satt ut. Jeg er så glad for at jeg befant meg helt bakerst i et hjørne, for jeg greide ikke å holde tårene tilbake.

Så ble jeg sint. Jeg var 25 år gammel da jeg fikk diagnosen bipolar 2; da hadde jeg vært syk i mange år allerede. Nå er jeg 42 år gammel, og i de 17 årene som er gått har jeg aldri forstått hva som er sykdom og hva som er meg. Jeg gikk i samtaler med psykiater i seks år; jeg fikk Lithium, vi snakket om oppveksten min og plasserte skylda for alt den førte med seg der den hører hjemme, vi snakket om hvordan jeg hadde det når jeg var på attføring og prøvde å komme meg i jobb for å bidra i samfunnet, vi snakket om hvordan jeg hadde det når jeg til slutt måtte gi opp og innse at jeg var for syk… Men aldri fikk jeg noen innføring i hva bipolar lidelse egentlig er.

Hvorfor i all verden har ingen lært meg noe om sykdommen min…!?

Når jeg har vært så dårlig at jeg ikke lenger har greid å holde hodet over vannet, og jeg har fått avslag på henvisninger til DPS poliklinikk fordi de hadde så mye å gjøre at de kun tok inn personer som var suicidale, hvorfor i all verden var det ingen som henviste meg til Bipolarklinikken? Hvorfor var det ikke engang noen som fortalte meg at klinikken i det hele tatt eksisterte og at de arrangerer kurs, både for bipolare og pårørende?

Det burde ikke komme som noe sjokk. Jeg har jo sett det før. Da min datter var 16 år gammel, ble utredet på BUP og fikk diagnosen PTSD, fikk vi beskjed om at de ikke hadde noe tilbud til henne. Hun fikk samtaler med en familieterapeut en gang hver 14.dag. Det var det de hadde å tilby…Hun ble bare dårligere og dårligere, men det virket ikke som de tok det særlig på alvor. Etter en stund fikk jeg en telefon fra ei venninne som hadde nevnt min datters behandlingssituasjon til en bekjent som var psykologiprofessor. Han kunne informere henne om at det finnes en traumepoliklinikk som behandler pasienter fra 16 år og oppover. Så da måtte jeg selv ringe til dem og snakke med dem, og der fikk jeg vite at alt hun trengte var ei henvisning. De hadde ikke venteliste engang, men tok inn pasienter fortløpende. Takk og lov for at hun ikke sto oppi alt dette alene.

Hvorfor er det sånn med psykiatrien er her i landet, at man selv må oppdage – helt tilfeldig – at det finnes slike tilbud?

Hadde jeg ikke vært på facebook hadde jeg ikke visst noe om arrangementet til Bipolarforeninga. Da hadde jeg ikke gått dit, jeg hadde ikke hørt foredraget, og jeg hadde fortsatt ikke visst at bipolarklinikken finnes. Heldigvis så var jeg der. Jeg fikk snakket med dem etter foredraget, og da fikk jeg vite at alt jeg trenger for å få plass på et kurs er en enkel henvisning på et par linjer der det står at jeg er bipolar 2 og ønsker plass. Tenk det. Enn om jeg hadde visst dette litt før; da hadde jeg kanskje forstått litt mer om hvorfor det er som det er, og kanskje fått litt hjelp til å finne metoder for å bremse opp litt når alle tankene flyr rundt i hodet mitt som en tornado.

Men nå er det altså på tide å begynne å klatre, og første skritt på veien var å be legen sende henvisning, så nå er det bare å vente på svar.

 

 

Mandagssukk

By , 23. mars 2015 09:34

mandagmorgenDette er en sånn dag. Jeg bare kjenner det på meg. En sånn crappy en som burde være over på en blunk, men som kommer til å vare en hel evighet.

En skulle tro at kroppen og huet var uthvilt første dagen etter helg, men sånn er det dessverre ikke for meg. Ikke denne gangen heller. Inni meg bor det en slem liten nisse som drar i alle nervetrådene mine, vrir dem rundt og slår blåknute på dem. Han går rundt fra rom til rom oppi huet mitt og roter – sørger for at ingenting ligger der det skal og alt er bare kaos. Han er en liten drittnisse, faktisk. mumle

Noen ganger lurer jeg seriøst på om det er noe galt med meg. Så husker jeg det; jeg er jo bipolar. *klaskipanna* Det er liksom ikke noe jeg går rundt og tenker på, ikke engang når jeg tar medisinene mine til tannpussen morgen og kveld. Det er blitt en refleks – akkurat som å gi fluortabletter til gullungen – det er «bare noe man gjør». Jeg glemmer at ikke alle gjør det. Ikke alle har behov for å knaske piller for å leve et tilnærmet normalt liv. Skjønt, normalt?

Det er dette jeg sliter med å forstå, men som kommer ramlende over meg en gang imellom: Er det et tilnærmet normalt liv? Går alle rundt med knuter i magen og vakuum i lungene? Griner alle når de tråkker på ellipsemaskina eller trener apparater på Impulse? Er det helt vanlig å våkne hver eneste morgen med hundreogørtogfjørti tanker i hodet og pustebesvær? Har alle «normale» mennesker sånne slemme nisser inni seg?

Eller er det denne nissen som er selveste Herr Bipolar? Og hvor mange gener har han eventuelt arvet etter sine slektinger Frøken Vanskelig Oppvekst og Herr Uflaks?

tantrumsmileyDet er slitsomt å være meg. Og fryktelig irriterende. Noen ganger har jeg bare lyst til å legge meg på bakken og sprelle i frustrasjon. Eller gå ut i skogen og brøle så høyt og sint at lungene eksploderer. Men det hadde vel tatt seg ut.

Hva med medisiner? Lamictal har forsåvidt gjort livet mitt bedre på mange måter. Jeg er ikke så ustabil lenger; jeg er ikke oppe om nettene for å male stua i en ny farge hver uke, og jeg ringer ikke mannen min i hysteri så han må løpe alt han kan for å komme seg hjem i redsel for at jeg skal gjøre meg noe, bare for å oppdage at jeg ikke er klar over at jeg har ringt engang… Sånn sett så har jo livene til dem rundt meg også blitt bedre.

Men Lamictal er ingen trylledrikk. Den tar ikke bort angsten. Den rydder ikke opp i hodet mitt. Den lar meg ikke gi slipp på det intense behovet mitt for å ha kontroll på alt til enhver tid. Den lar ikke magen min føle det hjernen min vet, nemlig at det jeg må slutte å føle at jeg har det hele og fulle ansvaret for folk, hendelser og faktorer jeg ikke råder over. Det kan heller ikke eliminere det faktum at jeg har fått servert mye mer crap enn de fleste andre her i livet.

Jeg hadde en lege som ville sette meg på flere medisiner en gang. Det var da jentene var små og jeg var alene med dem. Det var før Lamictal, og jeg hadde akkurat startet opp med Lithium. Legen mente jeg burde ta sovemedisiner for å få sove om natta, og angstdempende og beroligende piller for å holde ut dagene. Men jeg var alene med to små barn, og da ville det vært galskap å ta noe som fikk meg til å gå rundt som en zombie hele dagen og som gjorde at jeg sov så tungt om natta at jeg ikke ville våknet dersom noen av ungene trengte meg. I dag er jeg glad for det valget jeg tok. Sånne medisiner ville kanskje gitt meg ro, men de ville tatt fra meg så mye mer. Det å være helt tilstede for ungene, og det å føle at jeg ikke går glipp av barndommen deres, betyr alt for meg.

Jaja. Nok om det.

Jeg skal forsøke å komme meg gjennom dagen i dag med vettet i behold. Heldigvis står det nok på programmet til å holde meg i aktivitet, så dagen blir helt sikkert bedre etterhvert enn den startet.

Og i kveld er det syforening. Det er alltid en opptur! 

2015-03-22 12.12.31

 

Haust på Broen

By , 26. oktober 2014 17:06
På høsttur med Kjerstin og Nikon I og II.

På høsttur med Kjerstin og Nikon I og II.

Det er evigheter siden jeg ga lyd fra meg her inne.

Siden siste innlegg har jeg vært på sydentur med de to minste, det er blitt høst, Amundsen har lært å sykle uten støtte og strikke på ordentlig (med pinner), og jeg er ferdig med halvparten av julegavene (iallfall de egenproduserte).

Det har vært noen tøffe tak den siste tiden. Livet som tre-barnsmamma og student er tøft nok for alle og enhver. Når man i tillegg har en psykiatrisk diagnose som stikker kjepper i hjulene er det enda tøffere. Men det har gått på et vis etter at jeg bestemte meg for å redusere studiemengden kraftig, og jeg valgte å konsentrere meg om bare ett emne.

Jeg har fulgt alle forelesningene på det emnet jeg har valgt pluss et til (bortsett fra den uka jeg var på Kypros med de to minste), jeg har skrevet den obligatoriske semesteroppgaven (og fått den godkjent på første innlevering) og jeg har lest endel pensum (om ikke så mye som jeg skulle ønske jeg hadde fått til).

Men av og til er det ikke nok. Av og til dukker det opp ting som gjør at man må prioritere.

Å være mamma er ikke noe man prioriterer bort, spesielt når man har barn som er syke; når et av barna har behov for mamma’n sin på fulltid, så får skole være skole inntil videre. Det gjør ikke noe. Har skolen stått der i 100 år, så står den sikkert der sikkert til neste år også. Og om jeg er 40 eller 41 når jeg tar min første eksamen, det spiller ingen rolle. Det viktigste nå er at ungen min får hjelp, at jeg er tilstede, og at jeg greier å beholde kontrollen over egen psykdom mens det står på som verst.

 

16511457-jeu-de-l-ete-en-appreciant-les-enfants - EditedI månedsskiftet august/september tok jeg med meg Amundsen og Nora på en hopp-på-tur til Ayia Napa, Kypros.

Vi hadde en kjempefin tur, og brukte minimalt med penger – akkurat som planlagt! Vi smurte matpakker som vi tok med oss på stranda, lagde middag i leiligheten på hotellet et par dager, og spiste kun på fancy restaurant den siste kvelden. Ellers gikk det i burger.

 Her er noen bilder fra turen:

Klar for avreise

Snapchat-20140829070352

Snapchat-20140829072216

– Ja, det må dere.

Badetempen ble godkjent

20140829_171659

20140829_173533

Toillpeisa på tur.

20140829_201419

Sandy Bay

20140830_094937

SAM_0226

SAM_0202

SAM_0214 - Edited

SAM_0209 - Edited

Lekselesing på hotellet

20140829_220133

Diva i poolen

SAM_0298

SAM_0263

Waterworld

SAM_0445

SAM_0448

SAM_0459

SAM_0467

SAM_0503

SAM_0476

SAM_0527

Burger!

SAM_0317

20140831_175259

20140831_175314

SAM_0319

SAM_0320

Klosteret i sentrum av Ayia Napa

SAM_0328

SAM_0354

SAM_0358

SAM_0372

SAM_0347

Ungene ser på solnedgangen

SAM_0403

SAM_0393

Tivoli

20140901_205502

Kanutten viser dagens outfit.

SAM_0558

Landa Beach – Golden Bay

SAM_0680

SAM_0699

Viktig med dykkemaske og snorkel på do

SAM_0700

SAM_0702

Middag på hotellrommet

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

SAM_0385

SAM_0380

McDonald’s

SAM_0724

SAM_0725

Tivoli

SAM_0650

SAM_0645

SAM_0640

Amund tok bilde av mamma’n sin

SAM_0538

Pensumlesing på verandaen før kidsa våkner

2014-09-04 08.06.22

Vi traff en trønder på Landa Beach

SAM_0562 - Edited

SAM_0639

Uno!

20140904_211959

20140904_212006

Siste dag

20140904_110047

20140904_111315

20140904_113614

20140904_132822

20140904_175045

20140904_180127

20140904_180322

Som dere ser, så hadde vi en fantastisk fin tur. 

heart_divider


Nå er høsten her. 
Ikke mer basseng, strand og sommerkjole for i år. Men det er helt greit. Høsten er fin, den.

høstløvHøst er:

* fyr i peisen

* varm kakao

* tur

* foto

* tv-serier

* strikketøy

Her forleden dro Kjerstin og jeg ut på tur med speilrefleksene våre for å se om vi greide å fange noen farger. Som alltid var det Kjerstin som måtte hjelpe sin mor med det meste. Men noen bilder fikk jeg da til.

_DSC0128

_DSC0217

_DSC0182

_DSC0188

_DSC0150

Det var det for denne gang. Ha en fin ny uke!

Oh, crappy days…

By , 28. juli 2014 11:21

Det er ikke så bra med meg for tiden. Derfor kommer sikkert innleggene mine til å fortsette å variere både i innhold og hyppighet. Sånn er det når ting er vanskelig. Det kommer i bølger, og noen timer er bedre enn andre.

Jeg fatter ikke hvorfor jeg blir så overrasket hver gang noe går i knas, for jeg burde være vant til det. Livet mitt har alltid vært en såpeopera, og jeg kjenner at jeg sliter med å finne min rolle oppi hele suppa. Det virker som at det er meningen at jeg skal ha det sånn. Noen ganger blir jeg så frustrert at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Når jeg ser meg selv i speilet og alt jeg ser er en feit og stygg idiot; når jeg våkner opp om morgenen etter tre timer urolig søvn med nervene utenpå huden og en klump i brystet som presser på lunger og hjerte så hardt at jeg gisper etter luft; når tårene er så mange og ligger så langt ute i øyekroken at hvert åndedrag dreier seg om å tette igjen sånn at ikke de rundt meg må forholde seg til mitt ynkelige vesen; når jeg vet at alt det vonde som skjer i livet mitt sikkert nok skjer fordi jeg ikke er god nok; da vet jeg liksom ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg gjør mitt beste hver eneste dag. Jeg kunne vært så sint på meg selv for at jeg er meg, men jeg er ikke det. Bare fryktelig, fryktelig fortvilt og lei meg. Jeg vet det ikke er min skyld. Såpass har jeg i det minste greid å forstå etter årevis med selvransakelse. Jeg er født med et visst sett gener der jeg har arvet det verste fra begge sider, vokst opp med… Jeg vet ikke hva jeg skal si om det, engang. Livet mitt har bestått av det ene helvetet avløst av det andre. Og hver gang jeg tror at jeg endelig er trygg og lykkelig, så viser det seg gang på gang at jeg ikke fortjener å ha det sånn i mer enn en liten stund om gangen. Noen ganger tenker jeg at verden ville vært et bedre sted uten meg; at ungene hadde fått det bedre uten meg til å ødelegge dem; at Andreas kanskje endelig kunne få ei sånn kone som han egentlig vil ha dersom han slapp å leve livet sitt med meg… Hadde jeg bare vært bra nok. Hadde jeg bare greid å tro på at jeg er her fordi noen ønsker å ha meg her, og at jeg er her fordi jeg har en egenverdi. Jeg har ingen egenverdi…

Jeg er så lei av å kjempe meg gjennom dette livet. Men jeg gjør det. Hver dag. For at ungene skal ha en mamma. For at de her hjemme skal ha rene klær, mat i kjøleskapet og noen å støtte seg på når livet er vanskelig og slitsomt. Jeg gjør det fordi jeg er glad i dem og ikke greier å gi slipp på dem. Men jeg kjenner ikke at jeg gjør det for meg selv lenger. Jeg ser ingen i speilet det er verdt å kjempe for. Sånn er det bare. Sånn er det å bare eksistere. Jeg klistrer på meg smilet. Ordene renner ut av kjeften på meg som en ustanselig strøm av støy jeg ikke greier å stoppe. Jeg sliter ut folk i mitt patetiske forsøk på å late som at alt inni meg er fint og flott. Det skal mye smil, parfyme og sminke til for å dekke over all styggheta som egentlig bor der. Folk liker ikke det heller. Når for mye av det gode skal dekke over for mye av det heslige.

Det kommer sikkert bedre tider igjen. Det gjør som regel det. Lysglimt som gir håp om noe bedre. Noen små, noen større. Jeg får bare rote litt rundt her i mørket en stund, lære meg å leve med utryggheten. Så blir den kanskje lettere å bære etterhvert?

En ny dag truer…

By , 26. februar 2013 09:27

God morgen, godtfolk!

Klare for en ny dag?  :w00t:

Jeg vet ikke helt om jeg er det, altså… Det kjennes ut som jeg er påkjørt av toget eller noe.

morgengymnastikkOm det kommer av at jeg ikke har vært utendørs på evigheter, at jeg ikke har fått trent regelmessig på who-knows-how-long, at jeg har en kronisk infeksjon som gir meg dårlig nattesøvn for tida, at jeg på grunn av den hersens infeksjonen må spise antibiotika og andre ekle piller i en liten evighet fremover, eller om det er psyken som har bestemt seg for å trekke litt ekstra i nervene mine for tiden, det vites ikke.

Mest sannsynlig er det vel en kombinasjon. Sukk…

Vi får se om det lar seg fikse. Kanskje en god kopp te, et hjemmebakt rundstykke med brunost og verdens beste Amund Elias i armkroken gjør susen…?

Hvis ikke får jeg sette på litt fet musikk og danse Zumba på stuebordet. bryn

Egentlig burde jeg finne på noe å gjøre. Kalenderen er altfor tom denne uka. Det er en smule uvant. Jeg pleier å ha mengder med aktiviteter på planen som holder hodet mitt opptatt nok til å «glemme» å fucke med nervene mine. Nå er jeg stuck in here. Jeg venter bare på våren, så jeg kan være litt out there også. Om så bare ute i hagen for en stakket stund. Men det er håp i hengende snøre; det regner ute, og som vi lærte i barnehagen, så er det sånn at regn smelter snø. Weee!

Torsdag skal Amundsen i barnehagen igjen. Med mindre stingene og ruren faller av tidligere, og han kan være med på utedager i lavvo med barnehagen. I så fall skal han få gå dit allerede i morgen. Han gleder seg til å dra dit igjen. Det er nok ikke mindre kjipt for ham å være stuck i heimen enn det er for meg. Selv om vi koser oss veldig sammen, altså. :heart:

Jaja. Kanskje blir jeg frisk snart, kanskje venter sol og varme dager med turer i skog og mark, kanskje finner jeg tid til å trene snart, og kanskje bestemmer huet mitt seg for å la nervene mine ligge i fred snart. Vi får håpe det. I mellomtiden får vi klistre på oss solfjeset og skinne gjennom skyene.

Det kan jo hende dagen blir bedre enn man tror…? :wassat:

 

Updates fra galehuset

By , 3. november 2012 11:24

Ja, her har det vært liv i heimen den siste tiden. Ikke akkurat noe jeg føler for å legge ut på nett til alles beskuelse, men for å si det sånn: jeg har vært temmelig sliten, redd, lei meg og frustrert. Nå ser det derimot ut til at ting kan løse seg etterhvert. Noe er iallfall godt på vei.

Nå må ingen tro at det har noe med meg og Andreas å gjøre, altså. Han er min klippe, min helt og min aller beste venn. Han står støtt gjennom alle stormer, og elsker meg og alle ungene våre på en måte som tillater oss å prøve, feile og tryne så hardt som bare denne gjengen kan…

Nok om det.

Plutselig kom vinteren til Trøndelag. I sin fulle prakt. Noen ganger kan vinteren være utrolig vakker; spesielt når hagen min ser slik ut:

Men vinteren kan også være farlig… :cwy:

Her om dagen greide undertegnede, ubetvilsomt verdens største klossmajor, å skli på isen og lande på bakhodet så det smalt. Jepp. Det smalt. Så høyt at de bak kommenterte det. «Oi! Den hørte vi! Det SMALT når hodet ditt traff bakken!» Jotakk. Jeg kjente da det… Det var tross alt MITT hode. :wassat:

Men ikke nok med at jeg falt, jeg måtte selvfølgelig gjenta hele stuntet en gang til. Kun fem timer etterpå. Enda jeg hadde byttet til bedre sko med bedre såler og allting. På vei til bussen for å gå på medlemsmøte i Trondheim SV greide jeg å skli som i en Donaldfilm, lande på bakhodet og bli liggende en stakket stund. Jeg trodde huet mitt skulle eksplodere, vettu! Men jeg kom meg på bena igjen, og med huet i fatle under armen entret jeg bussen med Kjerstin som støttekontakt.

Jeg sjanglet meg avgårde  på møtet, en smule redusert. Flere av mine kamerater sa at om de ikke hadde visst bedre, ville de trodd jeg var fullstendig drita. Og de oppfordret på det sterkeste å ta turen innom legevakta på vei hjem. Det var jeg altså bare IKKE særlig interessert i!

Men etter å ha ankommet heimen igjen, og det gikk fullstendig rundt, det kjentes som om hjernen skulle tyte ut ører og nese, og kvalmen begynte for alvor å melde sin ankomst, så dro Andreas meg med til legevakta likevel.

Det var ikke noe alvorlig galt med meg, men jeg hadde fått en hjernerystelse, og fikk beskjed om å holde meg i ro en ukes tid. Fantastisk. Holde seg i ro… Med fire unger i huset og syforening på gang to dager etterpå…? Neh. Tro’kke det. Det er fysisk umulig for et menneske som meg å holde meg helt i ro.

Nå går alt så meget bedre.

Jeg svimer nå rundt her med lett hodepine og en verden som snurrer litt mer enn den bør, men i morgen er uka gått, så da forventer jeg at ubehaget fordufter med et trylleslag.

Simsalabim!  :blink:

Ellers så er jeg ferdig med noen strikkeprosjekter siden sist.

Islenderen til Andreas, for eksempel! :w00t:

Den satt jaggu langt inne, men den ble omsider ferdig.

Og det var verdt alt styret, for den lykkelige eier har brukt den hver dag siden den ble ferdig.

Ja, jeg overdriver ikke, altså; han har faktisk ikke latt den ligge en eneste dag (!) siden den ble ferdig den 29.september!

   :heart:    Fineste raddismannen min    :heart:

Nå trenger han iallfall ikke å fryse seg blå på skolen. Og da var målet nådd.

Ellers så har jeg strikket kjole til Noras lillesøster, Amalie, som fyller ett år om en uke. Det var opprinnelig en bestilling fra hennes mor, men jeg tenkte det heller fikk bli bursdagsgaven fra oss.

Den ble kjempesøt. Fargene er overhode ikke som på bildene under, for mobilkamera, dårlig lys og håpløs fotograf er en dårlig kombinasjon. Kjolen er mer gammelrosa/babyrosa, og er stikket i DROPS baby merino. Den heter Little sister’s dress, og du finner mønsteret her.

Amund Elias har også fått ny genser.

Den tredje ullgenseren for sesongen.

Først strikket jeg en islender. Den KLØR! *sukk*

Faktisk klødde det så fælt at han kjente det på magen, GJENNOM to lag med bomull!

Så strikket jeg Osloanorakken. Ikke like ille som islenderen, men fortsatt: den KLØR! *dobbeltsukk*

En dag ringte barnehagen og sa at han satt i en krok i gangen og gråt store, våte tårer, mens han koste med kanutten. ulykkelig var han. De fant frem en tynn fleecegenser fra skapet hans, og da gikk det bedre.

Så startet jeg altså opp på prosjekt kløfri genser. Valget falt på denne, og jeg brukte DROPS Merino Extra Fine.

Han har ikke kommet med en eneste klage. Den klør altså IKKE. *oh joy*

For noen dager siden startet jeg opp med kjole til meg selv.

I brun Nepal.

Jeg er snart ferdig med den, og jeg er spent på om den kommer til å passe. Tidligere har jeg måttet strikke i str XXL for å få på meg klærne, men nå strikker jeg i L. Jeg orker ikke strikke en hel kjole, med flettemønster hele veien (!), for så å se at den blir for stor om noen måneder, når jeg har gått ned alt jeg har planer om.

Hvilken størrelse jeg bruker i dag er uvisst. Jeg har gått ned 19,2 kilo, og er veldig fornøyd. Men det er fortsatt 9 kilo igjen til jeg har nådd målet mitt. Hvilket er en maksimumsvekt med tanke på at jeg ønsker meg en bukplastikkoperasjon.

Men nå veier jeg 83,3 kilo, og det er mange smørpakker siden jeg var feit. Nå er jeg «bare» overvektig, med en bmi på 27,84.

Sånn er altså ståa per idag. I går var vi på skolepolitisk debatt mellom Venstres leder Trine Skei Grande og vår egen kjære Snorre Valen. En debatt jeg syns Snorre vant med god margin. Det var driiiitgøy!

Ungene var spredt for alle vinder, foruten Kjerstinsnuppa mi, som ikke uventet var på debatten. Andrea var på bursdagsfest, Nora hos oldemor Nora, og Amund Elias koste seg hos morfar og bestemor. Det hadde han gledet seg til! Spesielt siden onkel Steinar (14) og onkel Torbjørn (17) er de store heltene.

Nå er det vel på tide å hente dem, og så kanskje nyte det fine været. MED BRODDER!!! :blush:

tungsinn

By , 26. oktober 2012 09:23

snø

tung våt snø

faller som store

ustanselige

byrder fra himmelen

 

like overraskende hver gang

 

legger seg

som tunge tunge tepper

og dekker alt

farger

varme

lys

meg

 

snø kan flyttes

jeg koster den vekk fra trammen min

før den stenger meg inne

noen ganger må den skuffes vekk

med tunge tak

 

ryddes bort

legges til side

 

den kommer alltid tilbake

 

vinteren er her

 

med jevne mellomrom

fyller den meg

og tar over hele meg

 

vissheten om at

en sommer er på vei

langt der borte

i enden av smerten

holder meg i live

 

du finner meg under snøteppene

jeg er her fortsatt

 

såvidt

 

(Lene Noteng, 2012)

 

Mitt liv som ubrukbar…

By , 26. august 2011 21:22

Da er hverdagen igang for fullt.

Jentene går på skolen og leser seg store og kloke, mannen studerer seg vis og interessant, og jeg…

Ja, hva gjør nå egentlig jeg…? :wassat:

Jeg ser på tv. Det gjør meg hverken større eller klokere.

Jeg hekler og strikker. Ikke blir jeg særlig visere av det, og ikke føler jeg at det gjør meg spesielt interessant heller.

Jeg drikker te, men det eneste som skjer er at jeg løper flere turer på do.

Jeg kunne ha vasket huset litt oftere, slik at det var rent og pent her til resten av bunchen kom hjem fra skolene sine (og barnehagen), men dårlig rygg og betente muskler gir meg ikke lov.

Jeg burde sikkert funnet meg en litt nyttigere hobby, og det har jeg vel gjort også. Jeg har meldt meg inn i SV, og syns det er interessant og givende å gå på møter og å følge valgkampen. Men hvilken nytte har de av meg…? Ikke kan jeg å diskutere. Jeg finner ikke ordene. Ikke tør jeg si imot folk heller. Ikke dem som ser selvsikre og sterke ut. Jeg er dømt til å tape enhver debatt. Resonnementene mine er klare og forståelige, men jeg får dem ikke ut. Jeg er bare ubrukbart daukjøtt. Rekkefyll, om du vil. Likevel velger jeg å være med. De trenger kanskje rekkefyll også.

Mannen har altså begynt på HiST. Der skal han lese og studere, diskutere og samarbeide. Han skal bli lærer.

Det er fler enn han som skal bli lærere. De går på HiST de også. De blir nok sikkert en fin gjeng.

Jeg syns det er skummelt. 

Tenk om han syns de er mer spennende enn oss her hjemme?

Tenk om det går noen fine damer der…? Noen som ikke er feite eller gamle, og som ikke har sekken full av tunge dager, tårer, angst og smerte…?

Tenk om jeg ikke greier å måle meg mot det han opplever på skolen?

Tenk om…?

Egentlig er jeg glad for at han går på skole. Han er lykkelig. Og han kommer hjem med overskudd og smil. Det er ham vel unt.

Han vet jeg er redd. Og han vet jeg syns det er skummelt. Derfor gir han meg mye av overskuddet, mange av smilene. Og det hjelper litt. På sikt hjelper det mye.

:heart:

Jeg er fortsatt ubrukbar. Ikke kan jeg jobbe. Ikke greier jeg å holde huset rent og pent. Hadde jeg bare greid å slanke meg 30 kilo, så kunne jeg kanskje gjort meg på utstilling i det minste! Men jeg greier ikke det heller.

Nå høres det sikkert ut som jeg er skikkelig, skikkelig emo. Jeg er ikke det, altså! Jeg er ikke så lei meg som det høres ut. Jeg har vel avfunnet meg med min ubrukbarhet. Innsett at jeg ikke duger til mer enn håndarbeid, matpakkepakking og pjusking.

Men noen må smøre matpakker og pjuske mann og sønn under bena også! :wink:

Noen må blåse på såre knær når sykkelen velta.

Noen må ligge ved siden av og synge nattasanger.

Noen må strikke luer og votter til kalde små ører og fingre.

Noen må holde hånda når man går med lilleprinsen til barnehagen.

Noen må stryke panna når storeprinsessa har nåleskrekk og må på sykehuset og legge inn veneflon.

Noen må trøste når gutter er vrange og venninner snur ryggen til.

*******

Noen er kanskje ikke så ubrukbare likevel? :ermm:

Så var festen over…

By , 2. januar 2011 18:12

Husk fettjevndøgn natt til mandag 3. januar og still badevekten 4 kilo tilbake!

:w00t:

Da er vel juleferien så godt som over. Hyyyl & skriiik!!!

Det har vært usedvanlig digg å ha verdens besteste mann rundt seg 24/7 i halvannen uke, og jeg gruer meg til han må på jobb igjen imorgen. Tror han gruer seg litt selv også… Vi har hatt ei kjempefin jul, til tross for at vi ikke har vært helt i form hele tiden.

Men det blir sikkert greit å starte hverdagen igjen også. Man blir jo helt skakkjørt av å ha fri så lenge… Søvnmønsteret er helt på utur, og matvanene vi sklei så smoothly inn i tør jeg ikke snakke høyt om. Oooh skrekk!

Amund Elias er iallfall klar for barnehagen!

Han spurte faktisk igår om han ikke skulle dit snart… Han syns sikkert det er litt kjipt og kjedelig med så lange dager uten å ha vennene sine rundt seg.

Han har sett altfor mange timer med film, og blir skikkelig sur når vi slår av dvd-spileren. Vi må finne på avledningsmanøvre som virkelig fenger for at han skal komme ut av apatien frivillig. Det er jo helt umulig å få kontakt med ham når han er fengslet av en film…

Men imorgen er det altså barnehage igjen. Yeeey! De skal visst på tur allerede første dagen, så jeg får gå gjennom sekken og skiftetøyet og se om jeg finner noe å sende med. Jeg måtte ta med alt som lå der hjem til jul; det var jo blitt for smått alt sammen!

Nå er det altså et nytt år, og jeg har (som tidligere nevnt) ingen nyttårsforsetter, med unntak av å kose meg glugg ihjel. Men noen tilbakeblikk tar jeg meg tid til:

2010 var året da

* Amund Elias fylte 3 år og begynte i barnehage for første gang

* Nora fylte 5 år

* Kjerstin fylte 13 år, ble tenåring og begynte på ungdomsskolen

* Andrea fylte 15 år, ble konfirmert og begynte på sitt siste år på ungdomsskolen

* Andreas bestemte seg for at han fra høsten 2011 skal bli heltidsstudent ved HiST og ta lærerutdanning

* jeg fikk ettergitt hele studiegjelden min

* vi ble onkel og tante til verdens fineste Luca

* vi startet opp vårt første felles akvarium

* vi tilbragte vår siste sommer som heltidscampere ved Hauganfjæra camping

* Andreas & jeg var på vår aller første musikkfestival; Norway Rock i Kvinesdal

* vi tok med oss ungene, Rune (pappa’n til jentene), Ronny og Erica til Kristiansand, dyreparken og Kaptein Sabeltann

* vi samlet alle ungene med både mammaer og pappaer til verdens koseligste julaften

Nå er det selvfølgelig mye mer jeg skulle ønske jeg fikk oppleve i 2010, som f.eks å bli frisk både i kropp og sinn… Eller i det minste å greie meg uten medisiner. Men det var bare et ønske, ikke en forventning.

Jeg er bare glad for at jeg har så mange rundt meg som støtter opp om meg og mine når alt blir for vanskelig. Og jeg er glad for at jeg til tross for smerter og angst greier å ha et tilnærmet sosialt liv. Iallfall i perioder…

Og så er jeg glad for at jeg opprettet denne bloggen.

Mitt eget fristed, der jeg kan vise alle sider av meg selv; et sted der jeg kan få utløp for både kreativitet, glede, forundring, sorg, sinne og frustrasjon.

Det ligger mye terapi i blogging for meg. Bloggen er min «dagbok», som jeg håper at kan vise verden at man kan være noe for andre selv om man er psykisk og fysisk syk. At man kan gi av seg selv og bidra med noe, selv om arbeidsevnen ikke er tilstede. Om ikke annet så får jeg satt et ansikt til en sykdom som er så tabubelagt, at svært få tør å snakke med sine nærmeste om den i redsel for å støte dem fra seg.

Men om det så er sånn at ingen andre har noen nytte av det jeg skriver, så er ikke det så farlig heller. Det gjør uansett nytta si for meg.

Ha en fin søndagskveld. Ikke legg dere for sent; husk at hverdagen hopper opp og biter dere i kneet imorgen tidlig!

Og ikke glem å still badevekta inatt…

Årets nest siste dag

By , 30. desember 2010 13:02

Jeg vet ikke om det er fordi vi er ved et årsskifte; om det har  å gjøre med at noe snart er forbi. Om det er tanken på det som har vært og usikkerheten på hva som skal komme som utløser det.

Men faktum er at vemodet faller over meg. Vemod og en slags tristhet jeg ikke greier å forklare. Og angst. Angst for noe tåkelagt og diffust. Noe jeg ikke helt greier å få taket på.

Det er vel monsteret som prøver seg igjen. Prøver å vippe meg av pinnen. Få meg av sporet og inn på en kronglete sti som fører meg gjennom den mørke skogen, hele den lange veien til stupet.

Jeg vil ikke.

Vil ikke la meg lede.

Vil ikke la meg suge inn i den evige spiralen av angst og smerte.

Vil ikke kjenne på at det river sjelen min i filler.

Vil ikke la det styre meg.

Vil ikke la det bestemme hvordan jeg skal ha det.

Jeg vil ikke…

*******

Panorama Theme by Themocracy

This site is protected by WP-CopyRightPro